Gledelig gjennsyn, og nytt bekjentskap.

Sist jeg med sikkerhet vet at hønsehauken besøkte åteplassen var 17.desember 2011, med andre ord en god stund siden. Har fortsatt foringa både med kjøtt og godsaker til ekorn, nøttekråke, nøtteskrike og småfugl, men det er liksom hauken som har vært hovedfokus.

Håpet steg i løpet av forrige uke da det var haukeskitt og tydelige tegn på aktivitet på kjøttet. Et viltkamera ble montert for å registrere aktivitet. Fredag kveld i skumringen går jeg opp. Idet jeg ankommer åta letter en ung hønsehaukdame fra åta, regner med at det er "Berit" som var her regelmessig før jul. Når jeg sjekker viltkamera er det tatt endel bilder, blar imellom og syns faktisk det ser ut som det er en voksenfugl som er avbildet også. Avstanden er litt stor, og skjerm og bildekvalitet gjør det litt vanskeliog å avgjøre. Kunne selfølgelig tatt med minnekort å sjekka på pc, men lar det være.

Lørdagen forsøker jeg meg i skjulet, er på tide med noen nye haukebilder.Går ikke opp før 1330 tida, gradestokken viste 12 kalde på morgenen, det er rett og slett for kaldt å sitte i et doghouse uten oppvarming.Sola tar faktisk litt utover dagen og temperaturen stiger til litt mindre kaldt.

Rett før jeg når skjulet ser jeg en hønsehauk som sitter i en stor tørrfuru et stykke unna, den stikker ned i tettere skog når den ser meg. Ikke nok med det, ved ankomst åteplassen støkker jeg igjen unghauken, hun sitter på åta og flyr nå bort i den store furua. Ikke helt etter boka for å si det mildt og nettopp dette er grunnen til at man skal gå inn i ly av mørket slik at haukene ikke blir skeptiske til skjulet. Jeg bestemmer meg likevel for å gå inn og se hva som skjer.

Nøttekråker, nøtteskriker og småfugl er kjapt på plass. De er nervøse og varsler og skvetter stadig vekk. Etter en snau time går alarmen og plassen tømmes for småfugl idet en voksen hønsehauk hunn lander perfekt på en tørrstokk. Dæven så moro, og så flott hun er. Hun saumfarer omgivelsene med sitt gulorange blikk, jeg tørr ikke ta bilder ennå, siden hun er ny på plassen. Hun er tydelig sulten for hun drøyer ikke lenge før hun går ned på kjøttet. Etterhvert begynner jeg å ta bilder, ikke noe problem, hun er ikke skeptisk til lyden av lukkeren og fortsetter å rive kjøttbiter  av det frosne kjøttet.

Hun sitter i nesten tre timer til mørket siger på. Det blir endel bilder i hvite omgivelser, dessverre rakk jeg ikke å kamuflere kjøttet så alle bildene blir med hauken sittende på åta som ikke er optimalt i mine øyne. Håper begge haukene blir en stund i området slik at jeg får litt variasjoin i motivene og kanskje kan få litt flukt, action og slosskamper på brikka, det gjennstår å se, men det blir ikke før neste helg.

Doghouset, et enkelt og effektivt skjul, men veeldig kaldt på vinterstid.



Hauken sliter med det dypfryste kjøttet men nebbet er sterkt, og bit for bit "gnages" løs. Den ser nok frem til noe mildere dager hvor jobben blir enklere.



 The end!