Vadere er morsomme fotoobjekt og fra midten av august til ut i september er det store sjanser for å treffe større eller mindre flokker av disse langs kysten vår.
Øya Jomfruland ligger ytterst i havgapet på Telemarkskysten og er velkjent bl.a. på grunn av store mengder fugl som passerer og raster langs øya på vår og høsttrekket. Her ligger fuglestasjonen hvor ringmerking og taksering av trekkfugl er en viktig oppgave. Jeg har i min ungdom tilbrakt uttalige døgn på fuglestasjonen med ringmerking og fuglekikking og det var trivelig å komme tilbake på gamle tomter etter så mange år.
Jeg og fotokompis Børre tok båten fatt og dro utover lørdags formiddag. Etter en hyggelig prat med folka på fuglestasjonen dro vi rett ut på nordenden for å hilse på vaderne. En ung vandrefalk herjet med noen måker på innsiden av øya men fikk ikke klaff denne gangen. Ute på "kråka" (nordenden) ser vi flere flokker med vadere av forskjellige arter . Vi rigger oss til og krabber rundt blant tang og rullestein. Vaderne er ofte tolerante hvis man bruker litt tid på tilnærming og setter seg rolig til i nærheten av området de driver næringssøk.
Etter hvert tikker bildene inn på brikka, det er morsomt med så mange ulike arter og det skjer stadig et eller annet når disse leter etter mat, forflytter seg, eller småkrangler. Det bør også nevnes at en voksen vandrefalk slo ei myrsnipe få meter fra oss. Fulgte den i søkeren når den kom i stor fart mot oss, AF hadde ikke sjans til å følge den rett over havoverflaten. Fikk derimot noen dokumentasjonsbilder da falken dro avgårde med den uheldige snipa.
Den enes død...
Fortsetter med noen lappspover.
Myrsnipa var den mest tallrike, omtrent 120 individer oppholdt seg i området.
Steinvendere var også representert, både i vinter og sommerdrakt.
Andre arter som vi hilste på: Brushane,
Sandlo,
Dvergsnipe,
Sandløper,
Polarsnipe
Svarthalespove
En typisk vaderflokk, myrsniper, sandlo, brushane og svarthalespove
En tidlig morgen på Jomfrulands nordende. En ornitolog må opp før sola, det samme gjelder jo naturfotografen. Dessverre forsvant det flotte morralyset inn i en sekk med skyer så fort sola krabbet over horisonten.
Timene går fort når man hele tiden har fugl i søkeren og ettersom det har meldt sterkere vindt utover dagen begynner vi å tenke på å komme oss tilbake til fastlandet. Da ringer telefonen og en oppglødd fuglekikker forteller oss at det sitter ei alaskasnipe 50 meter på innsiden av oss. Vi må selvfølgelig prøve å få noen bilder av denne sjeldne nordamerikanske gjesten (7. funnet for Jomfruland). Intens speiding inn i flokken med myrsniper avslører etter hvert en krabat med gule bein og litt andre kjennetegn enn myrsnipa. Vi kommer etter hvert på greit fotohold. Selv om lyset er labert er vi storfornøyd med fangsten av denne langveisfarende karen. Alaskasnipa var utrolig rastløs, aldri i ro, (se bildene under) drev matsøk eller kranglet med myrsniper hele tiden, derfor forholdsvis vanskelig å treffe med fokus på en fugl i konstant og uforutsigbar bevegelse.
Etter at alaskasnipa var i boks var det å pakke sammen å sette kursen hjemover igjen med fulle minnebrikker og trøtte (men fornøyde) tryner.
