Stor jeger i lite format.

Denne helgen fikk jeg gleden av å være med en fotokompis til et skogsområde hvor ei spurveugle har hatt tilhold en god stund.

Ugla har holdt seg mye rundt et hogstfelt og lørdags formiddag tok det ikke lang tid før vi oppdaget den formidable jegeren i karakteristisk positur i toppen av ei gran.
 

Timene gikk og vi fikk gleden av å ha ugla rundt oss mesteparten av dagen.

Høydepunktet var utvilsomt når vi fikk den vakre ugla på nært hold med ei mus i klørne noen få sekunder. Etter dette satte den trolig kursen mot et hult tre hvor musa ble lagret. Spurveugla lagrer nemlig "overskuddsfangsten" til eventuellt dårlige tider og kan da nyte godt av tidligere fangst hvis det kniper.

Joda - det er vår...

Årets leik "kick off" gikk av stabelen lørdag til søndag denne helgen for min del. Etter drøye 6 mil i bil, og en snau halvtimes gange, står jeg atter i tiurens rike. Fast rutine: av med pakning og så se etter spillmøkk for å prøve å lese ut hvor aktiviteten er størst. Det er femte året jeg er her men hvert eneste år er det store spørsmålet; hvor skal jeg sette teltet. Denne leiken er i stadig forandring, hvor sjeftiuren spiller forandrer seg stadig og dermed også hvor røyene parres, derfor er det et lite sjansespill hvor jeg velger å plassere meg. Noe spillmøkk finner jeg, men ikke mye, valget blir i utkanten av en liten åpning hvor jeg så parringsklare røy fra teltet i fjor.

Doghouset er satt opp på et øyeblikk, jeg sper på med kamonett og litt granbar og kvist for at det skal gli enda bedre inn i miljøet.

Så går man til ro, aktiviteten begrenser seg for en enslig mann i sovepose, over gjennomsnittet interessert i natur og foto, liggende digonalt i et doghouse på ulendt terreng. Det er bare å ligge å lytte, prøve å sove mest mulig og vente...

Jeg dubber av litt, innimellom hører jeg naturens lyder og en hund som gjør et stykke unna. En flokk kortnebbgjess trekker over, så en til, og jeg hører tranenes trompetstøt og orrhanen som spiller, flotte greier. Så buldrer det i tunge vingeslag rett over hodet. Første tiur på plass, rett før kl 21. Så en til litt lengre unna. De sitter å raper og knepper til hverandre før de også går til ro.

Søvnen jeg får er ikke stort å skryte av, slik er det alltid. Våkner jevnlig, hører perleugla hukre, snakk om skaustemning! 0430 begynner gutta å kneppe avventende oppe fra furuene. Etter en times tid tar det seg opp med hele lydregisteret og så braker det voldsomt i vingene når de slipper seg ned og entrer spillarenaen på bakken.

Spillet tar ikke akkurat av, det går en tiur 50 meter på nedsiden av meg, jeg ser den hopper og skvetter nede i skogen mens en annen går på kulen hvor jeg lå ifjor. Er nok fler også, men det er disse jeg hører. Lyset kommer, spurveugla har avløst perleugla og fløyter rett i nærheten, orrhanene buldrer og sjoer fra flere kanter. Da kommer jaggu ei røy sprintende mot teltet, i hæla har hun tiuren som jeg så tidligere,  hun er absolutt ikke klar for noen romanse, hun letter og setter seg i beitefurua tvers over teltet, tiuren ser slukøret ut og vet ikke helt hva han skal gjøre, fotolyset er labert, så jeg tar ingen bilder foreløpig. Etter at røya forsvant opp fra bakken gidder ikke gutta å spille mer, hører de raper og knepper sporadisk, og har vel begynnt å beite de også vil jeg tro.

Røya derimot blirt sittende på bra fotohold i over to timer, det begynner etterhvert også å snø. Jeg drar av endel eksponeringer i snøføyka, syns det blir stemningsfulle bilder, synd jeg ikke fikk tiuren i detta været også. Hun sitter mest i ro, avbrutt av noen beiteperioder, morsomt å se hvor raskt hun plukker baret og rister det av greinene.

Etterhvert er jeg forsynt, jeg hiver ut liggeunderlaget for å få røya unna. Pakker sakene, går ei lita runde for å se etter spillmøkk, men snøen har nå slettet alle spor. Prøver å lokke på spurveugla, etter 5 sekunder svarer det. Tar noen håpløse bilder der den sitter høyt i toppen av den store grana. Teltet blir stående foreløpig, har ikke bestemt meg om jeg skal flytte det før neste økt, får se etter ytterligere spor neste gang jeg kommer opp og se om jeg blir noe klokere av det.

Liten er spurveugla, og høyt satt den...

Så går turen hjemover, en svartspett gutt sitter i ei tørrgran og skriker mens nok en flokk kortnebbgjess jobber seg nordover opp Lågensdalen, jo det er utvilsomt vår selv om det ligger noen cm. nysnø på bakken.

Etterlengtet møte med ugledvergen.

Etter et formidabelt smågnagerår har ugler og rovfugl hatt gode kår. Dette fører til at mange av gnagerspesialistene tar seg opp og opptrer i større antall en tidligere. Spurveugla er en miniatyrjeger med krumt nebb og kraftige klør, størrelsen tatt i betraktning, og tar smågnagere og fugl helt opp til trostestørrelse.

Mange år siden sist jeg har sett den, tidligere var den innom foringsplassen på vinteren i ny og ne og jeg hørere fløytingen dens når jeg ligger på leik om våren.

I januar hadde jeg et raskt møte med den rett i nærheten, lyset var dårlig og ugla satt høyt, ble noen dok. bilder av heller skrall kvalitet.

Dok. bilde av laber kvalitet.

Etter dette møtet har jeg holdt et våkent øye med omgivelsene, noe jeg forøvrig alltid gjør da man aldri vet hva som dukker opp utenfor husveggene her i Stranda. En dag rett etter jobb kastet jeg et kjapt blikk ut av stuevinduet. Det var "noe" i stærkassa på nedsiden. Gjenom kikkertglasset fikk jeg bekreftet det jeg trodde, spurvugla satt der! Heiv på meg sko og rasket med fotosekken. Nærmet meg gradvis, ugla satt og glante strengt på meg mens bilder tikket inn på brikka. Etterhvert trakk ugla seg inn i kassa. Jeg krafset forsiktig på stammen og ugledvergen spratt ut og satte seg stiv som en pinne i et kjerr med kvister på kryss og tvers. Jeg beveget meg rundt mens ugla satt og betraktet meg. Utrolig tillitsfull, den slipper deg på kloss hold. Det blir noen greie artsbilder, det er vanskelig å isolere ugla fra omgivelsene da det er kvister stort sett overalt og ugla sitter et lite stykke over meg. Uansett er jeg fornøyd, en vakker ugledverg rett på utsida stuedøra, ja da må man bare takke og bukke og gripe sjansen. Under et lite utvalg av bildene fra dette møtet.

I ei rødmalt stærkasse satt spurveugla og stirret. Ofte lagrer de bytte og fortærer det inne i selve kassa.

Karakteristisk positur for å kamuflere seg best mulig. Slik satt den lenge uten å røre seg.

Herlig øyne og blikk.

Fra siden.

Heftig blikkontakt.