Vinter eller vår?

En fjelltur i juni blir sjeldent feil når man snakker om fuglefoto. Sist helg ble fotoutstyr pakket og kursen satt mot et fjellområde i Rauland i Telemark.

Var spent på snøforholdene da veien innover ble åpnet  for få dager siden. Etterhvert som subaruen la fler og fler høydemeter bak seg dukket kong vinter sannelig opp. I fjellsidene lå det uvanlig godt med snø med tanke på at vi er langt ute i juni. Endel lå også igjen nede i fjellbjørkeskogen og myrområdene som skulle være min boltreplass lørdags ettermiddag, og søndags formiddag.

På tross av dette var de faste langdistansetrekerne på plass. Det er alltid trivelig å hilse på blåstrupa. Hannene synger intenst og vakkert og utseende er det heller ingen ting å si på.

Gjøken er som alltid til stede her inne i fjellet og høres fra flere steder. Jeg får etterhvert lurt inn et par individer og får dem etterhvert der jeg vil.

Etter hvert som kvelden siger på blir det tilbredning av middag og kaffekoking. Teltet står klart og jeg nyter den flotte kvelden med bålkos, fargesprakende himmel, og lyder fra lirype, enkeltbekkasin og mange andre fjærkledde skapninger.

Etterhvert er det tid for soveposen og noen få timer på ryggen. Allerede 0315 er jeg våken og det begynner å lysne. Når jeg krabber ut av teltet er det jaggu rim på teltduken og en kald nordvest feier over terrenget. Etter mat og kaffe er jeg klar til å prøve meg litt på gjøken igjen. Har gjort klart en plass med fine sitteplasser og stolkamo kvelden i forveien. Idet morralyset slår inn sitter jeg klar i kamoen. Til tross for bra respons dagen før er det idag ingen gjøker som vil la seg lokke inn.

Vinden blir hardere og hardere og gjentatte forsøk på gjøk og andre arter blir resultatløse. Bestemmer meg etterhvert for å pakke sammen og sette kursen mot hytta til foreldrene mine som ikke ligger så langt unna.

På veien blir to lavskriker lokalisert rett ved veien. Det viser seg at det er et kull her med 2 voksne og minst tre nyutfløyne unger. Blir noen bilder, men de er ikke så samarbeidsvillig som lavskriker noen ganger kan være.

Rett før ankomst hytta stopper jeg ved ei hul osp, som så mange ganger før sparker jeg i stammen, eneste forskjellen denne gangen er at det faktisk dukker opp et lite forskrekket hode med knallgule øyne i hullet. Perleugla stirrer overrasket ned på meg men vurderer raskt at denne tobeinte fyren ikke utgjør noen fare og forsvinner inn i mørket igjen. Mulig den hadde unger nede i treet, men det kan også bare være et dagleie, eventuelt en hann som okkuperer en fremtidig reirplass til neste smågnagerår.

På hytta blir det litt mat og en cowboystrekk på sofaen før kursen settes hjemover. En rask men absolutt vellykket tur er over. Selv om vinteren ikke har sluppet helt taket inne på fjellet er det nok siste krampetrekning får vi håpe.

Høst i skogen

Årets høstferie ble tilbrakt på "familiehytta" i Rauland. Området ligger 600 m.o.h. og består av fin gammel "fjellskog". Gran og furu dominerer med innslag av krokete fjellbjørker. Sjeldent har det vært så mye bra vær som vi hadde denne ferien. Dagene gikk med til fjellturer og litt fiske, og jeg fikk som vanlig lagt inn litt fuglefoto;), særlig på morgenen når resten av gjengen lå godt innpakket under dynene.

Foringen rett utenfor hytteveggen gir god underholdning. Ekorn, nøtteskriker og meiser vet å sette pris på utlagt solsikkefrø, brød og nøtter. De eter og hamstrer det de klarer foran vinteren som stadig kommer nærmere. En spurvehauk var også innom, men langt ifra så fotogen og utholden som de som befinner seg rett over åsen, nærmere sagt Dalen...

Ble noen meise og ekornbilder selv om jeg har alt for mange fra før.

På en hogst ikke langt unna traff jeg på fire lavskriker. Det er en art jeg jevnlig ser her oppe men etter at jeg begynte med digital fotografering har jeg ikke lykkes med denne arten. Har riktignok sett dem, men de har ikke vært interessert i å posere for meg. Lavskrika går jo for å være ekstrem nyskjerrig og tillitsfull, har du med mat kan du få dem helt ned på hånden.

 Disse var rimelig stasjonære og holdt seg på og rundt hogsten hvor de drev næringsøk. Jeg hadde som alltid med meg mat i tilfelle de dukker opp. De fire lavskriken ga meg litt oppmerksomhet med engang, så fortsatte de med sitt. Jeg stod og lokket og bydde frem de lekreste brødbitene, men neida, de ga f... i tullingen med fotoutstyret. Jeg fikk da noen bilder men hardt lys og lyse stubber etter hogsten var ikke det jeg så for  meg. Traff på lavskrikegjengen ytterligere to dager. Mye den samme oppførselen. Etter en stund var det ei skrike som henta seg en brødblings og ferdig med det. Så var det en som landet 1 meter unna og kikket dumt på meg før den dro sin kos. Ble noen bilder men jeg var ikke fornøyd med lys og omgivelser.

Siste dagen gjorde jeg et siste desperat forsøk. Tåka var så tett at jeg engang ikke så elgen som sprang i myra rett foran meg, hørte bare de tunge skrita (ja kanskje var det bjørn, ikke vet jeg, sjekka ikke spora). Etter en stund kommer skrikene. Virker helt uinteresserte og henger stort sett høyt oppe i granene. Jeg rusler rundt og lokker og byr frem mitt fristende brød, ja kneipbrød altså... Til slutt er den ei skrike som viser interesse. Jeg får den ned og den henter seg et par brødbiter. Blir noen greie bilder, slipper ihverfall det harde sollyset, bildene blir litt blasse grunnet tåken, men det beskriver jo bare stemningen denne morgenen.

Under følger et lite utvalg av bildene tatt i området rundt hytta høstferien 2011...

Toppmeis i morralys.



Svartmeis, vår minste meis.



Ekornet er på vakt, nærmer seg forsiktig...

Reiser seg på to for å få oversikt...

Resten av bildene er av lavskrika i forskjellig positur, lys og omgivelser.