"Spurvehaukbonanza" i Dalen med bonus - del 2

Som nevnt i forrige innlegg var det nå duket for flukt og actionbilder. Det er ingen lett sport, spurvehauken er så utrolig rask at både øyne,  kamera og  AF har problemer med å henge med. Med ISO på 2000/2500 får jeg de lukkertidene jeg vil ha. Strategien blir å prefokusere på hauken når den sitter rolig. Når spurvehauken så kaster seg ut i nytt angrep er det bare å klemme til på høyhastighets serieopptak (10 bilder i sek.) og håpe at fokus sitter på noen. Spurvehaukene holder det gående, det er helt texas foran kamuflasjen. Nøtteskrikene skvetter hit og ditt med hauken i hælene. Innimellom dunker en og annen skrike inn i teltduken så det smeller, jeg sitter og humrer og koser meg, dette er virkelig morsomt å være med på. Under noen av fluktbildene tatt denne dagen:

Timene går, jeg sitter og veksler med to kamerahus. Et til portretter, et til flukt. Haukene har holdt det gående med god intensitet i snart tre timer nå. Kl. nærmer seg 1400 da jeg skimter noe i øyekroken på høyre side. Det er noe digert som slipper seg ned fra lufta. Jeg tror nesten jeg har hallusinasjoner når ei flott kongeørn plutselig sitter på ei rotvelt ikke langt unna. Jeg lar spurvehaukene være for ei stund, jeg sier ikke nei takk til noen bonusbilder av kongørna. Jostein har tydeligvis lagt ut noe slakteavfall ute på myra som kongeørna har oppdaget. Den går målrettet bort og begynner å ete. Dessverre er ikke omgivelsene helt på min side. Litt for mange røtter og trær står mellom meg og ørna så her må nok Jostein rydde litt, eventuellt plassere åta annerledes. Etter hvert drar ørna med seg et stort kjøttstykke og stikker ned i lia for å ete seg ferdig. Da er det bare å vri over i spurvehaukmodus igjen, snakk om heftige greier! Hadde det kommet en bjørn inn på myra nå, ja så hadde det vært helt naturlig i mine øyne, tror jeg er i ferd med  å bli en smule blassert nå ;)

Ørna drar sin vei og kl 1620 tar jeg mitt siste spurvehaukbilde denne dagen. Meiser og flaggspett vender tilbake etter å holdt seg klokelig unna hele dagen mens spurvehauken har herjet med skriker, skjærer og ekorn. Sitter og tar noen flaggspett og nøtteskrikebilder før jeg bestemmer meg for å bryte opp. Ser ut som spurvehaukene har tatt kvelden. Da kommer jaggu ørna igjen! Den sitter i toppen av ei stor furu. Her får jeg muligheten til innflygningsbilder. Jeg gjør meg klar og ørna sitter ikke lenge før den kaster seg på vingene og setter kursen mot rotveltet. Følger ørna i søker og drar av i serie helt til den lander. Noen få sitter, på de fleste er ørna skjult bak trær og tørrstokker, men jeg kan vel ikke klage,  ørna var tross alt en herlig bonus på en allerede fantastisk dag.

Da er det bare å sitte å vente til ørna har gjort seg ferdig. Den kaster seg majestetisk ut og vinner fort høyde før den forsvinner ut av synet. Det er en stiv og støl kar som pakker sekken. Nesten 12 timer i kamuflasje tar på, men dagen har vært i overkant vellykket og jeg er superfornøyd. Dalen er som tidligere nevnt en fantastisk plass for de som er glad i natur og foto, så jeg vet med meg selv at dette ikke blir siste turen opp hit. Takk til Jostein for at jeg fikk oppleve dette, du har bygd opp en fantastisk fin virksomhet med stadig nye muligheter for spennende opplevelser.

"Spurvehaukbonanza" i Dalen med bonus - del 1

Ring meg, har noe spennende på gang stod det i mailen fra Jostein Hellevik. Jeg var ikke vanskelig å be, foran skjulene i Dalen kan det meste dukke opp og jeg var spent på hva dette kunne være. Jostein fortalte entusiastisk om at han holder på å opparbeide en foringsplass for småfugl, ekorn, spetter etc. Ved besøk på plassen hadde han opplevd et vanvittig spurvehauk "race". Flere hauker hadde i perioder bombardert nøtteskrikene med angrep over flere timer. Ved pauser i angrepene satt haukene på flotte fotstykker lagelig til for fotografering.

Når man har jobb, famile og andre forpliktelser er det ikke bestandig lett å komme seg avgårde, men tankene på spurvehaukene slapp ikke taket i hodet. I dagene fremover holdt jeg kontakt med Jostein. Han kunne rapportere om stor aktivitet fra spurvehaukene og flere fotografer hadde allerede vært inne på plassen og fått fylt brikka med nærportretter og actionbilder av denne lille vakre rovfuglen.

Jeg bare måtte komme meg til Dalen, jeg har aldri hørt om lignende oppførsel fra spurvehauk der den eksponerer seg så til de grader over mange dager. Som regel er den kjapt innom foringsplassen, haster som regel videre før fotografen får summet seg. En sjelden gang sitter den lite grann og er du heldig får du kanskje noen ok bilder hvis ikke for mye kvist og kvast er i veien.

Jeg ringte Jostein på Tirsdag, jeg ville gjerne sitte i skjulet på  onsdag, kjempekjekt Jarl Kjetil kvitterte han entusiastisk, då har me ledigt, de andre dagene til og med helga er allerede booket!

Kl 0330, natt til onsdag var jeg og avensisen klar til avreise. Trøtt men spent gikk turen oppover. Bortsett fra en nesten kollisjon med en familigruppe med elg gikk turen prikkfritt og 05.45 kjørte jeg inn på tunet på Døli gård. Jostein fylte opp termosen min med kaffe og vi gikk opp til foringsplassen i mørket.

Vel innstalert i et romselig doghouse var det bare å vente på hva dagen skulle bringe, og hvilken dag det skulle bli....

Utsikt fra doghouset. Mange fine sitteplasser. Kanskje litt i overkant mange da noen kommer i veien på fluktbilder mens andre forstyrrer noe på bakgrunnen. Jostein er heldigvis interessert i innspill og villig til å forandre etter fotografenes ønsker

Først ute er som vanlig nøtteskrika.

Det startet med nøtteskriker kl 06.30 og siden litt meiser. Rett før åtte skjer det noe, meisene varsler og nøtteskrikene skriker opphisset. Typisk adferd når rovfugl er i nærheten. Da kommer første lynangrep. Nøtteskrikene skvetter i været, skriker og inn på arenaen suser første spurvehauk. Det skjer så sinnsykt fort. En ellevill forfølgelse mellom og rundt trær og røtter, og med raske retningsforandringer fra både skrike og hauk. Det kommer stadig angrep, men haukene er ikke villig til å sette seg på stubbene og fotstykkene foran kamoen. På det meste ser jeg tre hauker, et voksent par og en ungfugl. Så dabber det av og jeg sitter foreløpig igjen men noen få bilder på håpløs lang avstand. Var dette alt? De voksne fuglene virket i tillegg skvetne, de skvatt til ved minste kamerabevegelse og den vakre fargede hannen kunne jeg bare glemme å fange i søkeren på nært hold før den forsvant vekk.

Spurvehaukhannen er utrolig vakker, men var ikke villig til å la seg fotografere på nært hold.

Det blir en stille periode men kl 1100 løsner det virkelig. Nå er det spruvehaukbonanza for alle penga(finner ikke noe annet dekkende ord) Angrep på angrep, mest fra ungfuglen. Imellom alle angrepene sitter den og hviler på et rikt utvalg med fotstykker, det nærmeste ca. tre meter unna. "Marken" får kjørt seg og jeg fyller opp med portretter og miljøbilder i herlig vekslende lysforhold. Jeg har nesten alt mulig av lys og litt regn inimellom. Jeg storkoser meg. Under følger et knippe portretter tatt denne dagen.

En slik dag er vanskelig å oppsummere i korte trekk, når jeg har fylt opp med portretter vil jeg prøve litt action og fluktbilder. Jeg skifter ut 100-400 mm med 200 mm f.2.8. Knepper isoen opp til jeg får lukkertider på 1/2000-2500 sek. Det er fortsatt mange timer igjen av økta og resten av dagen skal jeg prøve å oppsummere i neste blogginnlegg som kommer iløpet av helga...

Kattugla - en anonym leieboer.

Har ei kattuglekasse oppe i lia, bare 50 meter fra husveggen. I 2005 var det hekking her, og tre dunballer kom seg på vingene. Etter det har det vært stille, strenge vintere og lite smågnagere har nok redusert kattuglebestanden kraftig på mine trakter. Vinteren 2006 var lang og hard, våren ikke kom før langt ut i april, denne seinvinteren fant jeg to døde kattugler rett på utsiden og det kom meldinger om døde ugler fra hele SørNorge.



Kattugla måtte gi tapt helt på tampen av vinteren. Naturens gang men dog et trist syn...



















April 2011, 6 år etter siste hekking er gleden stor da to svarte kulerunde øyne titter ned på meg når jeg krafser på trestammen. Kattugla er tilbake! Jeg trekker meg raskt tilbake, vil ikke forstyrre, hun ligger nok på egg nå. Jeg stusser litt over at jeg ikke har hørt kattuglas rop tidligere på våren. Kassa ligger som sagt ikke langt fra huset og jeg har stadig vært ute for å lytte men ikke hørt noen form for aktivitet.

Kattugle hunnen kikker ut av kassa. Heldigvis var det ikke måren denne gangen.

Våren går fort, jeg hører og ser lite til uglene. Et stykke ut i mai er jeg oppe i kassa for å kontrollere. Uglemor flyr ut. 3 par kulerunde øyne stirrer overrasket på meg. Jeg gjør oppholdet ved kassa så kort som mulig og kommer meg helskinnet ned av stigen. Kattugla kan være aggresiv ved reieret, særlig når den har unger i kassa. to ganger tidligere har jeg fått merke uglas klør og slagkraft, en gang føyk den rett i brystet på meg, den andre fiket den til meg i skuldra. Årets kattugle virker derimot ikke aggresiv og dramatikken uteblir.

Måren er nok kattuglas verste fiende i hekketiden. Finner den først kassa er det nok vanskelig for de voksne å holde den unna egg og unger og mange hekkinger blir  nok mislykket pga. denne røveren.

11. juni: Jeg hører stadig kattugla rope fra lia, både på dagen og kveldinga men den drukner litt i lyden fra svarttrost, bokfink og andre sangere. Når jeg går opp til kassa sitter en av ungene å glaner olmt i hullet. De smale øynene myser mot det sterke sollyset og den ser alt annet enn vakker ut. Nå er det nok ikke lenge til den skal hoppe ut.



Et gretent og surt oppsyn møter meg.























Etter noen få dager er alle tre ungene ute av kassa. De forlater redet før de er flygedyktige og bruker nebb og klør til å ta seg opp i trær. De sitter gjerne spredt for å minske risikoen for å bli tatt av predatorer. Ungene lokaliseres best ved å gå etter den hese tiggelyden. Kamuflasjen er meget god, de sitter helt stille med lukkede øyne og er vanskelige å oppdage hvis de ikke gir lyd fra seg.



En av de første dagene ute i den store verden.























Ferien står for døra og kattuglene får leve sitt eget liv. Det blir ikke så mye tid til å følge dem som jeg hadde håpet, noe også bildemateriellet bærer preg av. Ungene blir større og beveger seg stadig over større områder. I tillegg består terrenget rundt av høyreist løvskog med lite lys, det er med andre ord vanskelig å komme på godt fotohold da de sitter høyt oppe som regel skjult av kvister og løv.

Ca. 7 uker gammel og flygedyktig.

I disse dager, når høstmørket senker seg, hører jeg stadig kattuglenes skrik utenfor. Det er godt å vite at jeg på en måte har bidratt litte gran til at dette parret gikk til hekking. En så enkel ting som å snekkre  sammen ei uglekasse og henge den opp på egnet sted er med på å hjelpe uglene. Mangel på naturlige og egnede redehull kan bety at uglene ikke går til hekking. Har de god tilgang til næring og hekkeplass klarer de resten selv. Kattugla kan hekke helt innpå oss mennesker, har du et egnet sted i nærheten av der du bor kan ei uglekasse gi mange fine opplevelser samtidig som du hjelper uglene av med boligmangelen. Er du heldig og får ugle i kassa er det viktig å vise hensyn. Ikke overdriv besøkene ved kassa, særlig ikke når hunnen ligger på egg eller ungene er små. For fotografering er det nok best å vente til ungene er ute av kassa. Da kan du postere i kamo og vente på at foreldrene kommermed mat etc.

Da gjennstår det å se om uglene vil benytte kassa også til neste år slik at fotografen får sjansen til å forbedre bildemateriellet sitt ;)

Dalen i Telemark - Et eldorado for naturfoto.



Hovedpersonen.


3 August 2011. Ferien nærmer seg slutten for denne gangen, hvorfor i alverden velger man da å stå opp kl. 0500 på morrakvisten? Det er ganske enkelt fordi jeg lider av fotoabstinenser. For å bøte på dette er dagen satt av til fiskeørnfotografering i Dalen. Jostein Hellevik har bygd opp diverse skjul og kamuflasjehytter som tilbys naturfotografer. Her har man muligheten til å komme til dekket bord og få nærkontakt med bl.a. fiskeørn, bever, trane, rev, hjortedyr, lavskrike m.m. Et flott vilmarksområde som har mye å by en sulten naturfotograf.

Avensisen gjør unna turen på i overkant av to timer, ved ankomst Dalen har værgudene åpnet alle sluser, det bøtter nede,  i tillegg får jeg beskjed om at Jostein ligger værfast i båten på Bandak og venter på bedre vær.....Han har søkt tilflukt under ei treklynge sammen med en fotograf som allerede har rukket ei morraøkt.




Grått og trist er vel et dekkende ord, og det magiske lyset er vel heller ikke til stedet her.

 

For å slå ihel litt tid kjører jeg ei runde i området for å kikke etter andre fotoobjekter. En hare viser seg i veikanten, den sprinter opp en skogsvei og forsvinner. Etter ei lita stund får jeg øye på fire store fugler på et jorde. En tranefamilie er opptatt med matsøk her. Regnet siler fortsatt ned men jeg får noen greie miljøbilder av fuglene.



Den voksne trana følger vaktsomt med mens kyllingen leter etter godsaker.






Mobilen ringer, Jostein forteller at været er iferd med å lette, lyset nede på Bandak er vist helt fantastisk! Avensisen blir straffet hardt ned kneikene og hårnålssvingene før jeg endelig er klar til å hoppe ombord i båten til Jostein. Her sitter også Kai Jensen som et eneste stort glis. Han kikker igjennom bildene han har på brikka etter morgenens økt, og virker ikke direkte misfornøyd. På vei utover Bandak må tåkeskyer og regn gi tapt, sola tar mer og mer tak. De steile fjellveggene som strekker seg 600-700 meter loddrett opp fra Bandak er virkelig storslåtte og majestetiske. Her trives både vandrefalk, jaktfalk og ikke minst fiskeørna som jo er dagens hovedperson.

 




Kai Jensen sjekker godbiter på brikka mens Jostein fyller opp med mer.

  



 Mens Jostein tyner maksimalt ut av 4 hesteren på båten ser vi stadig fiskeørn i bratthenget. Noen i flukt, mens andre sitter speidende på diverse tørrkvister rundt i berveggen. Ikke mange 100 meterne fra brygga ligger et stort kvistrede, dette er et av i alt fire kjente hekkeplasser for fiskeørn i området. På denne tiden har ungfuglene forlatt redet. Det er derfor ingen risiko med tanke på å forstyrre fuglene på hekkeplassen og derfor helt forsvarlig å fotografere.



Bratte fjellvegger strekker seg loddrett opp fra Bandak.





 

 


Kamuflasjen jeg skal benytte ligger oppe i bratthenget i utkanten av ei steinrøys. Den er bratt, fuktig og klamt å ta seg opp ditt. Når vi nærmer oss skjulet sitter den ene ungfuglen 20 meter rett ut for kamuflasjen. Her må det sniking i ekte hjortefotstil til for ikke å støkke fuglen. Jeg bruker sikkert 10 minutter på de siste 15 meterne. Til min store lettelse sitter fuglen fortsatt når jeg har rigget utstyret i glugga, ikke nok med det, i den andre glugga ser jeg to ørner på en tørrstokk i steinrøisa, en ung og en voksen fugl. Litt langt hold for mine usle 400 mm, men med nyinnkjøpt 1,4 converter hjelper det litt.

Kamuflasjehytta er bekvem og romselig med to sotede glass og fotoglugger i to retninger. Den er konstruert av rajer og knappetelt fra forsvaret og glir perfekt inn i terrenget. Ikke mulig å se fra vannsiden. Morsomt å sitte her på orkesterplass mens ørnene ikke har sjans til å registrere min tilstedeværelse.


Utsikt fra skjulet ned mot Bandak.



Totalt blir det 10 timer i skjulet. Jeg har på det meste 3 ørner på en gang. De er litt til og fra.  Lyset er dessverre litt hardt denne dagen men det blir jo noen greie bilder. Håpet å få noen stilige fluktbilder var også til stede, men følgefokus på canons 100-400 mm kommer stadig til kort. Den er rett og slett ikke rask nok til å følge ørna i flukt, og ønsket om en raskere stortele blir ikke akkurat mindre av den grunn...

Her følger et lite utvalg av bilder tatt fra skjulet denne dagen:
 

Ungfuglen strekker vingene.



Speidende utover Bandak. Kommer det mat snart tro?...

    

Takeoff.



 


 



Takeoff 2.

 

Utblåsning...




Hard i blikket...



Imponerende vingespenn.



Voksenfuglen ytterst demonstrerer
 hvordan en skikkelig fiskeørn driter,
ungfuglen følger nøye med.









Jeg blir hentet ut av Jostein og sønnen i kveldinga. En lang økt uten de mest spektakulære bildene men likevel fyllt opp brikka med endel ok bilder samt fine naturopplevelser i lag med fiskeørnene. Skal man få maks uttelling er det nok en fordel med flere dager slik at du kan få varierende lys og veksle mellom flere skjul. Midt på dagen i sterkt sollys er uansett ikke gunstig. Da er det bedre å prøve seg på noen av de andre artene Jostein har på menyen. Neste tur til Dalen blir nok til Gaupebu i Januar/februar og da med selveste kongeørna som hovedperson, gleder meg allerede....

En tur tur til Dalen vil jeg uansett anbefale alle som er glade i natur og foto. Jostein treffes på tlf :90065976 og tar du deg tid og råd til en tur er det stor sansynlighet for at du får noen flotte naturopplevelser.