Etterlengtet møte med ugledvergen.

Etter et formidabelt smågnagerår har ugler og rovfugl hatt gode kår. Dette fører til at mange av gnagerspesialistene tar seg opp og opptrer i større antall en tidligere. Spurveugla er en miniatyrjeger med krumt nebb og kraftige klør, størrelsen tatt i betraktning, og tar smågnagere og fugl helt opp til trostestørrelse.

Mange år siden sist jeg har sett den, tidligere var den innom foringsplassen på vinteren i ny og ne og jeg hørere fløytingen dens når jeg ligger på leik om våren.

I januar hadde jeg et raskt møte med den rett i nærheten, lyset var dårlig og ugla satt høyt, ble noen dok. bilder av heller skrall kvalitet.

Dok. bilde av laber kvalitet.

Etter dette møtet har jeg holdt et våkent øye med omgivelsene, noe jeg forøvrig alltid gjør da man aldri vet hva som dukker opp utenfor husveggene her i Stranda. En dag rett etter jobb kastet jeg et kjapt blikk ut av stuevinduet. Det var "noe" i stærkassa på nedsiden. Gjenom kikkertglasset fikk jeg bekreftet det jeg trodde, spurvugla satt der! Heiv på meg sko og rasket med fotosekken. Nærmet meg gradvis, ugla satt og glante strengt på meg mens bilder tikket inn på brikka. Etterhvert trakk ugla seg inn i kassa. Jeg krafset forsiktig på stammen og ugledvergen spratt ut og satte seg stiv som en pinne i et kjerr med kvister på kryss og tvers. Jeg beveget meg rundt mens ugla satt og betraktet meg. Utrolig tillitsfull, den slipper deg på kloss hold. Det blir noen greie artsbilder, det er vanskelig å isolere ugla fra omgivelsene da det er kvister stort sett overalt og ugla sitter et lite stykke over meg. Uansett er jeg fornøyd, en vakker ugledverg rett på utsida stuedøra, ja da må man bare takke og bukke og gripe sjansen. Under et lite utvalg av bildene fra dette møtet.

I ei rødmalt stærkasse satt spurveugla og stirret. Ofte lagrer de bytte og fortærer det inne i selve kassa.

Karakteristisk positur for å kamuflere seg best mulig. Slik satt den lenge uten å røre seg.

Herlig øyne og blikk.

Fra siden.

Heftig blikkontakt.