GODT NYTTÅR!

Ha en høytsvevende nyttårsfeiring!

...og sørg for en trygg og stø landing i 2014!

Godt nytt fotoår alle sammen!

God jul!

Ønsker med dette alle en riktig god jul!

Vil samtidig takke alle som har tittet innom bloggen iløpet av året som snart er over, det er hyggelig med alle tilbakemeldingene og også spennende og innspirerende å følge mange av dere andre som trives ute i naturen med kamera på slep.

Fight and flights!

For noen år tilbake var min nærkontakt med rovfugler stort sett begrenset til et tilfeldig og lynkjapt besøk av spurvehauken på småfuglforinga, eller en hønsehauk eller musvåk som fløy over himmelen på behørig avstand. Var man ekstra heldig hendte det man fikk et glimt av vandrefalken eller kongeørna, men det ble jo ikke noe bilder å snakke om av disse flyktige møtene.

Jeg føler meg derfor utrolig priviligert når jeg nå kan pakke sekken på morrakvisten, rusle opp i bua og sitte å betrakte hønsehauk og musvåk på få meters avstand uten at de merker min tilstedeværelse.

Selvfølgelig har det vært mye jobb med foring, tilrettelegging, og bæring av materialer etc., men hva gjør man ikke når man er litt i overkant interessert i fugler med krumme nebb og skarpe klør.

Portretter av rovfugl er flotte i seg selv, men blir jo fort litt kjedelige og statiske. Flukt og fight bilder blir jo fort mer interessante, men er til gjengjeld vanskligere å få fullklaff på fokus da det meste skjer i høyt tempo.

Legger ut noen slike bilder selv om jeg ikke er 100% fornøyd ennå (og det blir jeg vel aldri).

 

 

4 hauker og 1 musvåk

En tidlig onsdags morgen sitter to karer klare i ei lita bu på snaue 3 kvadrat. Med hvert sitt kamerahus og objektiv er forventningene relativt høye. Idet lyset begynner å komme høres ekornets varsling og vi er ganske sikre på at det betyr rovfugl i nærheten. En skygge skimtes høyt oppe i et tre et stykke unna, litt liten og når den går på vingene ser vi at det er spurvehauken som er innom.

Så, rett imot, kommer to større skygger, en diger hønsehauk i hælene på en litt mindre med spurvehauken svinsende rundt. Haukeskrik høres og yttterligere en hønsehauk viser seg. Snakk om aktivitet.

Haukene jager på hverandre så ingen går ned på åtet foreløpig. Isteden dukker musvåken opp, den har opparbeidet seg sjefsrollen på plassen og jager hønsehaukene unna når den føler for det. Ikke nok med det, i alt virvaret med rovfugl ser vi nå hønsehauk nr. 4, begynner å bli absurd mye rovfugl her nå.

Dagen blir begivenhetsrik med flere hauker som spiser på tur, samt musvåken som stadig er innom for å finne seg noen mindre kjøttstykker. Den tar disse med seg og setter seg i utkanten for å spise selv om 7-8 skjærer mobber så godt de kan.

To ganger i løpet av dagen angriper musvåken en ung hønsehauk mens den sitter på åtet. Den andre gangen har vi godt lys og får festet kranglingen på brikka.

Under følger noen bilder fra dagen.

Hønsehauken følger en smule anspent med på musvåken.

Musvåken vurderer neste trekk.

Så smeller det.

Stillingskrig.

Stillingskrig 2.

Musvåken får etterhvert overtaket.

Ingen nåde vises.

Motvillig må hauken trekke seg.

Yr av seiersrus er det lov å bruse med fjøra og vise hvem som er tøffest på denne åteplassen.

Her kommer vinteren...

...den kalde fine tida! Sikkert ikke alle som er enig med Jokke men jeg liker faktisk vinteren ganske godt. Sist søndag fikk vi en liten forsmak på kong vinter med et lite snøfall noen timer på formiddagen. Dagen var allerede satt av til å sitte i den nye bua på åteplassen. Gradestokken viste 2 pluss på utsiden, men inne i bua sørget gassovnen for behagelige 20 grader, en ny verden for en som har sittet et par vintersesonger i doghouse ;).

Etter å ha foret med kjøtt og slakteriavfall siden 1. oktober har det dukket opp spor etter rovfugl den siste uken. Skittstriper rundt åtet pluss en musvåk som lettet fra åtet en sein kveld gjorde at forhåpningene var til stede, selv om de ikke akkurat var skrudd i taket, da det erfaringsmessig er litt tidlig på året for stor aktivitet av rovfugl på mine trakter.

Denne dagen ble imidlertid mine erfaringer gjort til skamme, og sånn er det jo ofte med naturfoto, man vet aldri hva som skjer.

Kort fortalt, fra kl 0800 til 1730 var en musvåk til og fra åteplassen stadig vekk, den var litt rastløs og urolig men kom inn og spiste en gang, samt satt på forskjellige steder i området. Det hele toppet seg rundt kl 1600 da en ung hønsehauk kom som en rakett ut på åtet. Den og musvåken holdt stillingskrig ganske lenge og musvåken gjorde flere forsøk på å jage hauken vekk ved å gli over i lav høyde. Hauken gjorde seg stor og ble sittende. Med brennvidde på 500 mm ble det dessverre ikke mulig å fange begge fuglene i disse situasjonene. Litt synd da jeg ved en anledning hadde begge fuglene på samme sittegadd med ca. en meter imellom. Uansett en stor opplevelse selv om det ikke kom på brikka denne gangen.

Til slutt fikk musvåken drevet hauken vekk fra åtet og satt en stund i området og passet på før både den og lyset forsvant.

Under følger et utvalg fra denne flotte dagen i bua:

Snøvær og lang lukkertid 1/40 s gir "lange" snøfiller.

Mens lukkertid på 1/320 gir et helt annet uttrykk.

 

Flott fugl i hvite omgivelser.

Herlig blikk.

Etterhvert gikk snø over til regn og en hønsehauk fra årets produksjon dukket opp.

Musvåken iaketar hauken som beskyttr åta noen få meter unna.

Tøff i trynet...

I jerpeskogen

 Jeg har gått systematisk på kryss og tvers i et lite skogsområde ikke langt fra hytta en god stund allerede. Terrenget er krevende, kupert med myrdrag, bekker og tidvis tett granskog. Den unormale varme oktobererlufta gjør at svetten siler. Med jevne mellomrom stopper jeg opp og en høyfrekvent pipelyd høres fra høytaleren til MP3 spilleren.

Fuglekonge og meiser responderer ofte på denne lyden og ofte kommer de helt innpå for å sjekke lyden ut. Det er imidlertid ikke disse artene jeg er ute etter idag. Etter et par strofer fra MP3 spilleren svarer det omsider fra skogen. Et langtrukket pip etterfulgt av en serie rytmiske og korte støt.

Det er jerpehannen som synger. Han blir utfordret i sitt eget revir og må markere seg. Jeg finner et egnet sted, ruller ut 10 meter med høytalerkabel og plasserer den ute i et åpent parti. Finner meg en fordypning i terrenget og forsvinner innunder en kamoduk. Kamera med 500 mm hviler på fotosekken, stativhodet ble glemt hjemme så da får man klare seg med det man har.

Jeg venter litt før jeg kjører på med jerpelyd på høytaleren. Nesten umidelbart hører jeg duringen i jerpevinger, og han svarer rett ved. Håpet er å få han ut i åpne omgivelser og få reine fine portretter.
Jerpa er derimot ofte en hard nøtt å knekke. Tre ganger i løpet av det siste året har jeg hatt han på kloss hold men har kunn sittet igjen med noen få bilder av laber kvalitet.

Jerpa har et levesett som gjør det til en utfordring å få gode bilder. Den er en mester i å snike seg rundt i terrenget skjult av granlegger, lyng og tuer i terrenget.

Pulsen banker hardt idet jeg skimter jerpegutten inne blant granleggene. Han piper og innimellom hopper han i været og bakser med vingene. Det store spørsmålet er; vil han komme utpå lysningen og sette seg på noen fine fotogene tuer? Svaret blir nei denne gangen også. Jeg får imidlertid noen greie bilder når han sitter rolig en stund inntil en granlegg. Litt "rotete" omgivelser men slik er det ute i skauen.

Med jevne mellomrom spiller jeg lyd for å forsøke å få jerpefanten i ønsket posisjon, men han vil ikke mer idag. Isteden høres ny vingedur og ideet jerpehannen forlater området kommer høna på besøk. Ei lita vakker snelle som også vil ta utfordreren i nærmere øyesyn. Det blir noen dokumentasjonsbilder av henne også før hun legger i vei.

Jeg er egentlig fornøyd, blinkskuddene uteble i dag også, men det var nære på denne gangen og veldig spennende og moro. Lysten til å arbeide mer med denne utrolig vakre og facinerende skogsfuglen er om mulig bare enda større. Det er kunn snakk om å legge ned mer tid og krefter så blir man belønnet tilslutt.

Nå kjenner jeg dette jerpereviret bra, har fått respons her flere ganger så da får vi satse på nye muligheter utpå seinvinter/vår og neste høst.

Under følger et knippe bilder fra møtet med jerpene:

 

Vaderfest i havgapet - med nordamerikansk gjest.

Vadere er morsomme fotoobjekt og fra midten av august til ut i september er det store sjanser for å treffe større eller mindre flokker av disse langs kysten vår.

Øya Jomfruland ligger ytterst i havgapet på Telemarkskysten og er velkjent bl.a. på grunn av store mengder fugl som passerer og raster langs øya på vår og høsttrekket. Her ligger fuglestasjonen hvor ringmerking og taksering av trekkfugl er en viktig oppgave. Jeg har i min ungdom  tilbrakt uttalige døgn på fuglestasjonen med ringmerking og fuglekikking og det var trivelig å komme tilbake på gamle tomter etter så mange år.

Jeg og fotokompis Børre tok båten fatt og dro utover lørdags formiddag. Etter en hyggelig prat med folka på fuglestasjonen dro vi rett ut på nordenden for å hilse på vaderne. En ung vandrefalk herjet med noen måker på innsiden av øya men fikk ikke klaff denne gangen. Ute på "kråka" (nordenden) ser vi flere flokker med vadere av forskjellige arter . Vi rigger oss til og krabber rundt blant tang og rullestein. Vaderne er ofte tolerante hvis man bruker litt tid på tilnærming og setter seg rolig til i nærheten av området de driver næringssøk.

Etter hvert tikker bildene inn på brikka, det er morsomt med så mange ulike arter og det skjer stadig et eller annet når disse leter etter mat, forflytter seg, eller småkrangler. Det bør også nevnes at en voksen vandrefalk slo ei myrsnipe få meter fra oss. Fulgte den i søkeren når den kom i stor fart mot oss, AF hadde ikke sjans til å følge den rett over havoverflaten. Fikk derimot noen dokumentasjonsbilder da falken dro avgårde med den uheldige snipa.

 

 

Den enes død...





Fortsetter med noen lappspover.

 

 

 

 

 

 

Myrsnipa var den mest tallrike, omtrent 120 individer oppholdt seg i området.  

  

 

 

 

 

Steinvendere var også representert, både i vinter og sommerdrakt.  

 

Andre arter som vi hilste på: Brushane,

 

Sandlo,

 

Dvergsnipe,

 

Sandløper, 

 

Polarsnipe  

Svarthalespove

 

En typisk vaderflokk, myrsniper, sandlo, brushane og svarthalespove

 

En tidlig morgen på Jomfrulands nordende. En ornitolog må opp før sola, det samme gjelder jo naturfotografen. Dessverre forsvant det flotte morralyset inn i en sekk med skyer så fort sola krabbet over horisonten.

 

Timene går fort når man hele tiden har fugl i søkeren og ettersom det har meldt sterkere vindt utover dagen begynner vi å tenke på å komme oss tilbake til fastlandet. Da ringer telefonen og en oppglødd fuglekikker forteller oss at det sitter ei alaskasnipe 50 meter på innsiden av oss. Vi må selvfølgelig prøve å få noen bilder av denne sjeldne nordamerikanske gjesten (7. funnet for Jomfruland). Intens speiding inn i flokken med myrsniper avslører etter hvert en krabat med gule bein og litt andre kjennetegn enn myrsnipa. Vi kommer etter hvert på greit fotohold. Selv om lyset er labert er vi storfornøyd med fangsten av denne langveisfarende karen. Alaskasnipa var utrolig rastløs, aldri i ro, (se bildene under) drev matsøk eller kranglet med myrsniper hele tiden, derfor forholdsvis vanskelig å treffe med fokus på en fugl i konstant og uforutsigbar bevegelse.

 

 

Etter at alaskasnipa var i boks var det å pakke sammen å sette kursen hjemover igjen med fulle minnebrikker og trøtte (men fornøyde) tryner.