søndag 23. desember 2012

Julehilsen fra åteplassen


Ja da er det snart jul igjen og mange står vel ennå med begge beina godt plantet i den berømte julestria. Var så heldig at jeg fikk sneket meg en tur opp til åteplassen igår. Det var en befrielse å sitte der kontra å tilbringe dagen på et overfylt og kaotisk kjøpesenter og det er rart hvor fort ni timer egentlig går, ihvertfall når haukene stiller opp foran kamera. Hadde med et trafikkdrept ekorn som jeg festet på en stubbe, dette ga muligheten for litt annerledes og mer livaktige bilder enn man får ved å legge ut frossent slakteriavfall. Gjorde også noen forsøk på fluktbilder, det ble endel "nestenbilder" med vingekutt og akkurat ute av fokus. Kommer til å satse mer på dette fremover, da med 200 mm som er rask og såpass vid at det er lettere å unngå kutt av vinger/stjert etc.

Vil med dette ønske alle følgere og andre som er innom bloggen min en flott og avslappende julefeiring. Kos dere med familie og venner og ta gjerne en tur ut i skauen mellom etegildene, det er utrolig flott ute nå.

Unghauken var førstemann innom men ble idag satt på plass av den gamle og måtte vike plassen.
 
Gamlehauken har tydeligvis spist ekorn før, når hun var ferdig med det var det kunn hale og skinn igjen.

Rett før landing.

Rett etter landing.


God jul alle sammen!

søndag 2. desember 2012

Naturens beinharde lov


Ute i naturen er det sjelden rom for svake eller syke individer enten man er jeger eller byttedyr. En forutsetning for å lykkes er at alle funksjoner og sanser er inntakte for fungere optimalt.

Den voksne hønsehaukhannen på bildet over landet på åta mi igår formiddag. Jeg så raskt at noe var galt. Legg merke til hvordan den sitter og hvordan klørne er knyttet. Den sitter med andre ord i knestående, eller på fuglespråket, på "tarsene" (fuglenes "leggbein") tilsynelatende ute av stand til å kontrollere bein eller klør.

En slik tilstand for denne finslepne jegeren er jo ensbetydende med den sikre død hvis dette er en skade/sykdom som han ikke vil bli bedre av.


En frisk hauk ligger ikke på åta som her, men sitter og bruker klørne til å holde med mens den river i kjøttet med nebbet.


Det blir vanskelig å ta til seg næring når klørne ikke fungerer. Kuldegrader gjør kjøttet beinhardt og vanskelig å få noe ut av ved hjelp av kunn nebbet.

Som om ikke det var nok, rundt åta er det flere hauker, bl.a. en stor og voksen hunn som tydeligvis har et sterkt eierskap til plassen og helst vil ha maten for seg selv.


Her har hun akkurat jaget den mindre og svakere hannen una åtet.


Hun breier seg ut og skriker advarende til hannen som sitter et sted inne i skogen.


Etter en liten stund gjør hannen et desparat forsøk. Som et prosjektil kommer han flygende  mot hunnen og prøver å jage henne. Hun skvetter unna men svarer umiddelbart og er overlegen i størrelse og styrke. Hannen blir fantejaget og lander av alle plasser midt oppe på taket av doghouset. Jeg ser siluetten av kroppen der han hviler ut etter angrepet noen få cm. over hodet mitt. Hunnen sitter og glor olmt før hun igjen setter etter han innimellom skogen. Hører det basker og smeller i vingeslag. Hun returnerer ikke til åta, sitter bare å passer på ca. 100 meter unna. Idet mørket er iferd med å senke seg forsvinner hun. Like etter kommer hannen glidende inn på åta, han er nok sulten og dette er hans sjanse i den ujevne kampen jeg har vært vitne til idag.

Det ble en litt rar og trist opplevelse denne dagen. den vanligvis så stolte og dyktige jegeren er redusert til en forkrøplet åtseleter. Voksne hanner går sjeldent ned på åte da de stort sett er så effektive jegere at de skaffer den maten de trenger selv gjennom jakt.

Skjebnen denne vakre lille hannhauken går i møte ser vel ikke spesiellt lys ut hvis han ikke får bein og klør til å fungere 100 % igjen. Hva som er årsaken har jeg ingen formening om så det blir jo rein spekulasjon. Det ser ut som flygeferdigheten er ok og at han er i grei kondisjon foreløpig men han mangler uansett kontroll over sitt viktigste våpen.

At fugler og dyr blir syke er jo helt normalt. Ofte vil disse individene dø i løpet av kort tid, slik er naturen innrettet. Da gjennstår det bare å se om vi får noe svar hvordan det går med denne flotte jegeren. Mest sannsynlig forsvinner han stille og rolig, kanskje han faller fra nattekvisten en kald vinternatt og blir mat for en sulten rev som lusker forbi. Det går jo også an å håpe at han ved hjelp av åteplassen klarer å få i seg nok mat til å klare seg en stund og at han får tilbake funksjonaliteten i beina.

En ting er udiskutabelt, ute i naturen råder en beinhard og brutal virkelighet som jeg fikk lov til å være vitne til i dag, sterkt, facinerende og litt trist...

søndag 25. november 2012

Dobbeldate i tåkeskogen


Turen går opp den bratte lia i stummende mørke som så mange ganger før. En stjerneklar himmel gir forhåpninger om godt fotolys. 0640 er jeg fremme ved åteplassen. Siden 4. november har jeg observert 3 ulike hønsehauker i området, sist uke var en voksen hann og en voksen hunn bare få meter unna åtet uten å gå ned.

Den siste uka har det vært økende antall av de karakteristiske skittstripene hønsehauken etterlater seg, så forhåpningene er ikke akkurat små denne dagen.

Ovnen tennes og litt nøtter og solsikkefrø legges ut til skriker og småfugl. Kjøttet kamufleres bak forhøyninger og stubber slik at det ikke blir med på bildene. Så er det å rigge kamera i glugga, spise litt og få i seg den nødvendige kaffekoppen og ikke minst snus.

Stjernene er vekk nå, erstattet av tåke, ja ja, kan bli stemningsfulle bilder det også. 0810 hyler skrika til og resolutt lander en ung hønsehauk 4 meter fra teltet. Den sitter ikke lenge før den entrer kjøttet. Her skal det spises mest mulig på kortest mulig tid, men hele tiden på vakt mot omgivelsene. Et ekorn nærmer seg hønsehauken mens hun spiser, snakk om selvmordskandidat, på det nærmeste er det ca 1,5 meter unna hauken.  Hauken stirrer vantro mot ekornet, ser ikke ut som hun riktig tror sine egne øyne. Situasjonen ebber ut i at ekornet tar rettrett uten noen dramatikk Hun sitter å spiser 2 timer, så går turen opp på en kvist for nebbrens og avslapning.

Hun sitter på samme sted i nesten fire timer. Hun følger med på skriker, ekorn og småfugl, kunn avbrutt av fjørpuss og litt skiting.

Timene går, kl 1400 vil unghauken ha mer mat. Hun slepper seg ned og starter måltiden. Etter få minutter ser det ut som hun har sett selveste døden i hvitøyet. Hun utstøtter et skrik langt nede fra mellomgulvet og kaster seg på vingene. Hva skjer? I et øyeblikks kaos ser jeg unghauken forsvinne mens noe stort kommer inn mot åtet, en voksen hønsehauk hunn lander 15 meter fra åta. Hun sitter noen minutter før også hun entrer arenaen.

Hun spiser en god stund før hun blir skeptisk og usikker. Hun låser blikket et sted inne i skogen og sitter urørelig lenge. Da høres et skingrende haukeskrik inne fra skogen. Unghauken er vist ikke helt mett. Den voksne svarer med å blåse opp fjørdrakta, gjør seg stor og skriker tilbake. Slik fortsetter denne stillingskrigen en god stund før unghauken innser at slaget er tapt, det blir nok ikke mer kjøtt før imorgen og den flyr avsted. Voksenhauken rekker å hive innpå litt mer kjøtt før hun forsvinner i tåka 1615. Jeg sitter ennå et kvarter før jeg forlater teltet.

En flott dag er over, kjempefornøyd med at haukene nå er trygge på åta og ser frem til flere dager med forskjellige situasjoner og lys, det bør være muligheter for litt action nå som ihvertfall to hauker har innfunnet seg.

Under et lite utvalg av bildene fra dagen, ikke så spennende men jeg syns hønsehauken er så vakker og facinerende at selv ordinære portretter tiltaler meg.






lørdag 10. november 2012

Urbane slukhalser


Fra å være en skikkelig villmarksfugl som hekker i det nordlige taigabeltet gjør sidensvansen helomvending på dette når høsten senker seg. Den setter kursen sørover og ses da gjerne i store flokker i frukthager, parker og bysentrum. Grunnen til dette er ganske enkelt at her finner den mengder med mat som den liker. Bærbusker og epletrær tømmes i stort tempo og når det er tomt er det videre på leit etter nye matforekomster.

Traff på en flokk tidligere i dag og fotograferte dem fra bilen. Lyset gjorde at det ble noen knepp opp på ISOèn. Syns det urbane miljøet i noen av bildene gjorde seg. Blir litt andre farger og elementer enn det man får på reine skogsbakgrunner. Bildene er tatt med 5D mark III og Canon EF 200mm F 2.8 med 1,4 converter. ISO 5000 og blender 4.










tirsdag 30. oktober 2012

Eksotiske gjester fra nord.



Alle årstider har sitt særpreg og selv om vår og sommer nok er mine favoritter er jeg veldig glad i høst og vinteren også. Høst og vinterlys er det vakreste og mest spennende etter min mening, problemet er jo at det ikke er så mye av det på denne tiden. Samtidig som mange trekkfugler forlater oss dukker det gjerne opp andre arter som er typiske for årstiden. En av disse er sidensvansen, en fargerik fugl med nydelige detaljer i fjærdrakta, den kommer fra det nordlige barskogbeltet og besøker oss her sørpå i vinterhalvåret på jakt etter frukt og bær.

Sist fredag var en flokk innom eplehagen og jeg rakk ei lita økt før jeg skulle på ( for meg) noe så sjeldent som en hotellweekend. Under følger et lite utvalg fra økta.







Det ble også litt krangling svansene imellom, et halvt eple som lå på bakken var årsaken til uenigheten.


Nebbfekting...

...hvem kan hyle høyest...

...nå passer du deg...

...ellers biter jeg deg i nebbet.

Alle bildene er tatt med 5d Mark III, Canon EF 400 mm 5.6 L USM ISO 3200.

søndag 23. september 2012

"Kickoff" på åte/foringsplassen

ISO 1600

0500 kimer alarmen på mobilen, høstens første tur opp til foringsplassen står på programmet. Har plassert ut doghouset og montert nye sitteplasser og kuliser samt frisert litt i omgivelsene. Har foret småfugl og ekorn et par uker, har også lagt ut litt slaktavfall for et par dager siden i håp om å få ned rovfugl, da jeg har observert endel musvåk i nærheten i det siste. Kommer nok uansett ikke til å legge ut mer kjøtt før i midten av oktober da temperaturene fortsatt er litt for høye med tanke på fluer og lukt.

Sekken pakkes og turen går oppover i lett regn. Tar ikke mer enn snaue 10 minutter før jeg er fremme, men mesteparten av strekningen er stupbratt så jeg kjenner det godt i de nå 40 år gamle låra ;)

Det er fortsatt en stund til lyset kommer, jeg forer opp med litt brød, solsikkefrø og nøtter. Så rigges stativ og kamera, tenner opp en liten gass ovn på 1300 watt, hjelper fatisk en god del på temperaturen inne i teltet. Jeg liker å sitte sånn og vente på lysninga og tegn til liv, snus og kaffe gir en god start på dagen.

Som vanlig er nøtteskrika førstemann. De er flere sammen, 4-5 stk. og er det rovfugl i anmarsj vil de garantert si høylydt ifra. Været og lyset er labert, men regnvær gir ofte fin stemning og farger i bildene.


ISO 3200

Etter hvert dukker småfuglene opp. Meiser og etterhvert 4 ekorn, 2 helt brune, mens de to andre er mørkere på rygg og hale. De herjer rundt og småkrangler seg imellom.

Timene går, selv om ingen rovfugl er innom, noe jeg heller ikke hadde forventet, skjer det stort sett noe på utsiden hele tiden. Ei ringdue har kommet, hun er skeptisk til ekornene og bruser med fjøra når de kommer for nærme. 2 gjerdesmetter smyger seg rundt stubber og røtter på leit etter innsekter. Ved et par anledninger får jeg dem helt innpå nærgrensa, vår nest minste fugl kan være vanskelig å få på fotohold så jeg er fornøyd med at den poserer for meg.


ISO 2500

En dvergspett observeres rett på utsiden, jeg får dessverre ikke festet den til brikka. Denne vesle spetten er ikke interessert i solsikefrø og meiseboller, så den var nok på jakt etter innsekter i trærne.



ISO 2500

En kjernebiter kommer også innom, og litt seinere ei rødstrupe.

ISO 2000

Timene går og jeg koser meg med småfugl, ekorn og skriker. Det trenger ikke være ulv, bjørn, hauk eller ørn for å fange min oppmerksomhet, også de minste og vanligste artene er vakre, underholdende og facinerende og kan gi fine naturopplevelser.

Gleder meg selvfølgelig til haukene forhåpentligvis dukker opp seinere i høst men enn så lenge får vi ta det vi har og plutselig dumper det innom en bonus eller to når man minst venter det.

Avslutter med et bilde av nøtteskrike tatt på ISO 6400 på morrakvisten med 5d markIII(F 5.6, lukker 1/160s). Syns huset yter meget bra på disse verdiene og blir gull verdt utover høst og vinter når det blir mindre og mindre lys og oppdrive.


lørdag 1. september 2012

Gjøk på besøk

Etter fire måneders bloggtørke er det vel på sin plass med et lite innlegg igjen ;)



I år som ifjor har en ung gjøk dukket opp rett på utsiden av her jeg bor. Etter at kornåkerne er slått åpenbarer det seg et proteinrikt matfat for gjøken bestående av feite sommerfugllarver og store løvgresshopper. Jeg har trasket litt rundt og prøvd å forevige gjøken i forskjellige situasjoner. Har dessverre vært sterkt og hardt sollys for det meste, så bildene bærer  preg av det. Lyset kan man som kjent ikke styre (ihvertfall ikke ennå) og da må man bare gjøre det beste ut av det.


Ledninger er fine posteringsplasser for gjøken, her har den oversikt over jaktområdet.


Bytte oppdaget, bare å kaste seg på vingene...


Finsikte de siste meterne...


Og sikre byttet...


Så skal det spises...


Men det er ikke lett å svelge en så stor gresshoppe...


Men til slutt sklir den ned og gjøken hopper fornøyd over veien.



Sommerfugllarver stor også høyt på menyen, tror dette er larven til en nattsvermer av en eller annen sort. Dette er nok næringsrikt kost som gjøken drar nytte av når den nå skal trekke helt til Afrika.

Virker som gjøken etter noen svake år har tatt seg litt opp igjen her hjemme. Før var den tallrik på høsttrekket men så kom mange år som jeg knapt så den. Har ikke annet en egne observasjoner å underbygge denne påstanden på men håper jeg har rett slik at jeg og andre får gleden av å treffe på den innimellom.

onsdag 2. mai 2012

1. mai på orremyra


1. mai arbeidernes fridag, hvordan best utnytte denne kjærkomne fridagen! Valget var enkelt for min del. Mandags ettermiddag var sekk og fotoutstyr pakket. Destinasjonen var orremyra hvor jeg har tilbakelagt mange turer de siste åra. En snau time i bil, deretter 6 km til fots med relativ tøff stigning. Heldigvis er det overskyet, passer greit når man skal gå såpass langt med tung opppakning. Har meldt finvær fra i kveld. Turen tar en drøy time. På veien passerer jeg 2 storlomer som ligger bedagelig å driver utpå vannet. Støkker også et par rugder og ei orrhøne når jeg nærmer meg spillmyra.

Alltid en egen stemning ved ankomst myra, den ligger der stille og forlatt, hvem skulle tro at dette var orrenes kamparena hvor uttalige slag og kamper er blitt utkjempet år etter år. Her har slekten blitt ført videre ved hjelp av naturens utvelgelsesprinsipp, den sterkestes rett til å forplante seg. Plutselig blir roen brutt, 2 canadagjess kommer kaklende i lav høyde med kurs for det lille vannet i midten av myra, ikke fa... om jeg vil ha de nedpå myra her, kommer sikkert til å skremme vettet av orrene. Jeg vifter med armene og de finner seg heldigvis et annet vann å lande på.

Har aldri truffet på folk her, men det er jo ei forholdsvis kjent spillmyr. Fordelen er jo at det krever litt å ta seg inn hit, derfor er det ikke mange her før skogsbilveien åpner i slutten av mai. Men jaggu kommer det en kar med lik oppakning som meg, tydeligvis ute i samme ærend. Vi hilser og tar en prat. Utrolig hvor lett praten går når man treffer likesinnede med de samme interessene for natur og foto.

Jeg rigger meg til med teltet og kamuflerer det, telt og fotonaboen ligger 15 meter på bortsiden, vi har begge orkesterplass til myra, ikke noe problem. Det er ennå en stund til mørket siger på, vi blir sittende å prate og drikke kaffe, ønsker hverandre lykke til  før vi går til ro.

Orrene starter kveldspillet når mørket legger seg. Først høres tjoing og buldring, så vingeslag, så kommer de seilende inn på myra, 5 flotte haner. Jeg ser til min store fortvilelse at de fleste orrene er rett på utsiden av teltnaboen, kunn en er i nærheten av meg, men også den trekker seg unna. Lover ikke helt bra for morgendagen. jeg vurderer å flytte teltet, men bestemmer meg for å bli der jeg er. Får ta det som det kommer... I løpet av natta høres storlomens skrik, mer villmarksfølelse enn dette får du ikke. Jeg føler meg som et tidlig urmenneske ute på jakt, klubba og spydet er byttet ut med kamera og objektiv, elgskinnspelsen er erstattet med en varm sovepose, istedenfor hulemalerier blir det digitale filer som overføres til Pc seinere. Skal si tiden har forandret seg.

0350 starter moroa. Tjoing og buldring, og så entrer de myra, jeg ligger godt i posen, det er lenge til lyset kommer, kamera står ferdig montert i glugga. Etter en stund karrer jeg meg opp og prøver å få oversikt. Heldigvis er det nå to haner på utsiden hos meg, tre hos naboen. Ei høne piler også rundt. En stund sitter hun 2 meter fra teltet, mens en hane ligger i lyngen å buldrer en meter fra henne igjen. Fortsatt for mørkt for foto.

Lyset kommer gradvis og etterhvert tikker noen bilder inn på brikka. Starter med ISO 3200 bare sånn i tilfelle de skal gå av myra tidlig og ikke komme tilbake, vet jo aldri med disse. Selve sollyset kommer seint her oppe, det er litt vanskelig å eksponere de mørke hanene mot den hvitrimmede myra. Etterhvert kommer lyset på skogen i bakgrunen, den speiler seg vakkert i det lille vannet. Lys og lukkertider tillater dessverre ikke noen actionfoto, dessuten er Canons EF 100-400mm alt for treg til fluktbilder o.l.. Det blir derfor mest portretter og miljøbilder, men det får duge, er jo bare nydelig å få lov å oppleve dette facinerende opptrinnet på myra få meter unna.

Orrene spiller til litt over 0700. Spillet  har vært jevnt bra, ikke noe særlig slossing men høne/høner innom 3-4 ganger for å erte gutta. En unghane er også innom, han lager et skikkelig oppstyr. I fullstendig mangel av respekt for de voksne gutta er han til å spiller og tjoer og utfordrer dem. Etter at han får to stykker etter seg blir han jaget over til andre sida av vannet. Der sitter han noe slukøret og tenker sikkert at til neste år, da skal dere få ungjelde.

Hanene forlater myra, jeg venter 1 1/2 time før jeg går ut av teltet. Pakker sammen og tar en prat med teltnaboen før kursen settes hjemover. En fin natt/morgen er over, med meg hjem har jeg noen greie bilder og ikke minst flotte opplevelser.


Målbevisst 1.
Målbevisst 2.

Tett på.

Høna er fremme å byr seg frem, men det blir ikke noe på gutta denne dagen.

Snakk om kostbar "lurehøne"

"Høna på haugen"


Unghanen ved vannkanten. Han blir nok tøff neste år.

Stillingskrig.

Når sollyset treffer kommer orrhanens fargeprakt til sin rett.

Prøvde 1,4 converter på 100-400mm, blei ikke så værst syns jeg.
Sola nærmer seg.
Artig fargespill i denne lille bekken på tur ned fra myra.