onsdag 17. juni 2015

Vinter eller vår?


En fjelltur i juni blir sjeldent feil når man snakker om fuglefoto. Sist helg ble fotoutstyr pakket og kursen satt mot et fjellområde i Rauland i Telemark.

Var spent på snøforholdene da veien innover ble åpnet  for få dager siden. Etterhvert som subaruen la fler og fler høydemeter bak seg dukket kong vinter sannelig opp. I fjellsidene lå det uvanlig godt med snø med tanke på at vi er langt ute i juni. Endel lå også igjen nede i fjellbjørkeskogen og myrområdene som skulle være min boltreplass lørdags ettermiddag, og søndags formiddag.

På tross av dette var de faste langdistansetrekerne på plass. Det er alltid trivelig å hilse på blåstrupa. Hannene synger intenst og vakkert og utseende er det heller ingen ting å si på.




Gjøken er som alltid til stede her inne i fjellet og høres fra flere steder. Jeg får etterhvert lurt inn et par individer og får dem etterhvert der jeg vil.


Etter hvert som kvelden siger på blir det tilbredning av middag og kaffekoking. Teltet står klart og jeg nyter den flotte kvelden med bålkos, fargesprakende himmel, og lyder fra lirype, enkeltbekkasin og mange andre fjærkledde skapninger.




Etterhvert er det tid for soveposen og noen få timer på ryggen. Allerede 0315 er jeg våken og det begynner å lysne. Når jeg krabber ut av teltet er det jaggu rim på teltduken og en kald nordvest feier over terrenget. Etter mat og kaffe er jeg klar til å prøve meg litt på gjøken igjen. Har gjort klart en plass med fine sitteplasser og stolkamo kvelden i forveien. Idet morralyset slår inn sitter jeg klar i kamoen. Til tross for bra respons dagen før er det idag ingen gjøker som vil la seg lokke inn.

Vinden blir hardere og hardere og gjentatte forsøk på gjøk og andre arter blir resultatløse. Bestemmer meg etterhvert for å pakke sammen og sette kursen mot hytta til foreldrene mine som ikke ligger så langt unna.

På veien blir to lavskriker lokalisert rett ved veien. Det viser seg at det er et kull her med 2 voksne og minst tre nyutfløyne unger. Blir noen bilder, men de er ikke så samarbeidsvillig som lavskriker noen ganger kan være.


Rett før ankomst hytta stopper jeg ved ei hul osp, som så mange ganger før sparker jeg i stammen, eneste forskjellen denne gangen er at det faktisk dukker opp et lite forskrekket hode med knallgule øyne i hullet. Perleugla stirrer overrasket ned på meg men vurderer raskt at denne tobeinte fyren ikke utgjør noen fare og forsvinner inn i mørket igjen. Mulig den hadde unger nede i treet, men det kan også bare være et dagleie, eventuelt en hann som okkuperer en fremtidig reirplass til neste smågnagerår.


På hytta blir det litt mat og en cowboystrekk på sofaen før kursen settes hjemover. En rask men absolutt vellykket tur er over. Selv om vinteren ikke har sluppet helt taket inne på fjellet er det nok siste krampetrekning får vi håpe.