torsdag 12. mai 2016

Ved storlomens vann.



For fjerde året på rad går turen innover til et stille skogsvann. I løpet av natten har jeg kjørt inn en skogsvei, og når bommen forhindrer videre motorisert ferdsel, er det greit å hive sekken på ryggen og fortsette på sykkel for å korte ned transporttiden.

I ly av mørket blir kamotelt satt opp og i 0330 tiden ligger jeg klar i vannkanten på ei blaut myr. Liggeunderlag og fjellduk holder meg forholdsvis tørr og varm i den surklete myra.

Før kl runder 0400 er fugleorkesteret i full gang. Rødstrupe, troster, sivspurv, bokfink og løvsanger, for å nevne noen, synger av full hals. Stokkand og strandsnipe høres også. Etterhvert kommer lyset denne blikkstille morgenen. Det eneste som mangler nå er lyden og synet av storlomen, som jo er selve målet for denne utflukten i den flotte vårnatta. Stusser litt over at jeg ikke har hørt dens vakre sang i natta, storlomen pleier å være trofast mot sin hekkeplass, faller noen fugler fra står som regel nye klare til å overta territoriet, og gjerne den samme reirplassen de har brukt i generasjoner.

Klokka drar seg mot 0630, sola har klatret godt opp på himmelen, disen som lekte over vannspeilet for litt siden, er borte. Jeg begynner å innfinne meg med at denne gangen blir det sannsynligvis ikke noe lom på brikka.

Naturen krever sitt etter inntak av x antall kaffekopper, jeg lusker meg ut for å lette på trykket. På vei inn i teltet igjen kommer lomen sigende ute på vannet, jeg stivner til og holder pusten til den forsvinner bak ei lita øy. Full retrett inn i teltet og skuddklar bak kamera er stemmningen igjen på topp.

Lomen kom seint, men godt. Jeg får opptil flere passeringer forbi teltet, noen helt inn på nærgrensa til objektivet. Lyset er kanskje litt i hardeste laget, men når det treffer riktig kommer lomens fantastiske detaljer virkelig til sin rett. Det var bare hannen som viste seg denne morgenen, håper og tror at hunnen lå og varmet egga et sted i nærheten.