tirsdag 28. februar 2012

Etterlengtet møte med ugledvergen.


Etter et formidabelt smågnagerår har ugler og rovfugl hatt gode kår. Dette fører til at mange av gnagerspesialistene tar seg opp og opptrer i større antall en tidligere. Spurveugla er en miniatyrjeger med krumt nebb og kraftige klør, størrelsen tatt i betraktning, og tar smågnagere og fugl helt opp til trostestørrelse.

Mange år siden sist jeg har sett den, tidligere var den innom foringsplassen på vinteren i ny og ne og jeg hørere fløytingen dens når jeg ligger på leik om våren.

I januar hadde jeg et raskt møte med den rett i nærheten, lyset var dårlig og ugla satt høyt, ble noen dok. bilder av heller skrall kvalitet.

Dok. bilde av laber kvalitet.
Etter dette møtet har jeg holdt et våkent øye med omgivelsene, noe jeg forøvrig alltid gjør da man aldri vet hva som dukker opp utenfor husveggene her i Stranda. En dag rett etter jobb kastet jeg et kjapt blikk ut av stuevinduet. Det var "noe" i stærkassa på nedsiden. Gjenom kikkertglasset fikk jeg bekreftet det jeg trodde, spurvugla satt der! Heiv på meg sko og rasket med fotosekken. Nærmet meg gradvis, ugla satt og glante strengt på meg mens bilder tikket inn på brikka. Etterhvert trakk ugla seg inn i kassa. Jeg krafset forsiktig på stammen og ugledvergen spratt ut og satte seg stiv som en pinne i et kjerr med kvister på kryss og tvers. Jeg beveget meg rundt mens ugla satt og betraktet meg. Utrolig tillitsfull, den slipper deg på kloss hold. Det blir noen greie artsbilder, det er vanskelig å isolere ugla fra omgivelsene da det er kvister stort sett overalt og ugla sitter et lite stykke over meg. Uansett er jeg fornøyd, en vakker ugledverg rett på utsida stuedøra, ja da må man bare takke og bukke og gripe sjansen. Under et lite utvalg av bildene fra dette møtet.

I ei rødmalt stærkasse satt spurveugla og stirret. Ofte lagrer de bytte og fortærer det inne i selve kassa.
Karakteristisk positur for å kamuflere seg best mulig. Slik satt den lenge uten å røre seg.
Herlig øyne og blikk.
Fra siden.
Heftig blikkontakt.

mandag 20. februar 2012

Inntrengere på åteplassen!

Åteplassen min ligger i et lite skogsområde bare 10 min fra husveggen, det bare er et steinkast til nærmeste tursti. Til tross for dette har jeg ikke vært utsatt for noe særlig form for forstyrrelser. En og annen turgåer og jogger har jeg da hørt, og en gang kom en hund svinsende å støkka hauken. Slik er det bare, skogen er fri for alle og hunden løp tilbake til eieren.

For et par uker siden anskaffet jeg et viltkamera for å få litt bedre oversikt over aktiviteten. Er jo stort sett bare en lørdag/søndag innimellom jeg får anledning til å sitte i skjulet. Et viltkamera kan derimot gi et mer nøyaktig bilde av når og hvor ofte haukene er innom.

Ved sjekk av kamera forrige uke var det ikke bare haukebilder som åpenbarte seg, derimot en frekk kjøter av ukjent sort som tok for seg av kjøttet med største selvfølgelighet. Ingen krise tenkte jeg så lenge det dreier seg om et engangstilfelle.

Frustrasjonen var desto større idag når jeg ankom åteplassen 0620 og sjekka kamera, det var jaggu en hel flokk med kjøtere på brikka, den hadde tatt med seg 3 sorte frender. Kjøttet lå hulter til bulter og de hadde jammen tatt for seg. En ting er at dette er et problem for meg og åteprosjektet, men hvem i al verden er det som slipper 4 store hunder i labrodor størrelse løs i skogen uten tilsyn. Ifølge kameraet har de vært der over flere timer. Makan til hensynsløshet både overfor folk og vilt syns jeg er helt forkastelig. Tenk hvis denne ulveflokken finner ut at de skal sette etter et rådyr, eller møter på noen barn for dens saks skyld. Har en mistanke om hvor dyra hører hjemme så hvis dette ikke opphører ser jeg meg nødt til å konfrontere eierne.

Satt 7,5 time idag uten haukebesøk, sånn er det bare noen ganger. Unghauken hadde vært der igår etter at kjøterne hadde dratt kunne jeg se på kamera. Nå blir det vinterferie på fjellet med familien, neste sjans på åta blir nok ikke før om 2 uker. Blir interessant å følge med på viltkamera, håper haukene og plassen får være i fred for kjøterflokken.

Under et bilde og en videosnutt av haukene tatt med viltkamera:

Dato og tid stemmer ikke på dette bildet, litt startproblemer med kamera ;)




Ikke akkurat HD kvalitet på videosnutten men ok dokumentasjon. Legg merke til hvordan hauken hele tiden holder øye med terrenget samtidig som den spiser. Sier seg vel sjøl at disse oppdager den minste fare i god tid.

søndag 12. februar 2012

Gledelig gjennsyn, og nytt bekjentskap.


Sist jeg med sikkerhet vet at hønsehauken besøkte åteplassen var 17.desember 2011, med andre ord en god stund siden. Har fortsatt foringa både med kjøtt og godsaker til ekorn, nøttekråke, nøtteskrike og småfugl, men det er liksom hauken som har vært hovedfokus.

Håpet steg i løpet av forrige uke da det var haukeskitt og tydelige tegn på aktivitet på kjøttet. Et viltkamera ble montert for å registrere aktivitet. Fredag kveld i skumringen går jeg opp. Idet jeg ankommer åta letter en ung hønsehaukdame fra åta, regner med at det er "Berit" som var her regelmessig før jul. Når jeg sjekker viltkamera er det tatt endel bilder, blar imellom og syns faktisk det ser ut som det er en voksenfugl som er avbildet også. Avstanden er litt stor, og skjerm og bildekvalitet gjør det litt vanskeliog å avgjøre. Kunne selfølgelig tatt med minnekort å sjekka på pc, men lar det være.

Lørdagen forsøker jeg meg i skjulet, er på tide med noen nye haukebilder.Går ikke opp før 1330 tida, gradestokken viste 12 kalde på morgenen, det er rett og slett for kaldt å sitte i et doghouse uten oppvarming.Sola tar faktisk litt utover dagen og temperaturen stiger til litt mindre kaldt.

Rett før jeg når skjulet ser jeg en hønsehauk som sitter i en stor tørrfuru et stykke unna, den stikker ned i tettere skog når den ser meg. Ikke nok med det, ved ankomst åteplassen støkker jeg igjen unghauken, hun sitter på åta og flyr nå bort i den store furua. Ikke helt etter boka for å si det mildt og nettopp dette er grunnen til at man skal gå inn i ly av mørket slik at haukene ikke blir skeptiske til skjulet. Jeg bestemmer meg likevel for å gå inn og se hva som skjer.

Nøttekråker, nøtteskriker og småfugl er kjapt på plass. De er nervøse og varsler og skvetter stadig vekk. Etter en snau time går alarmen og plassen tømmes for småfugl idet en voksen hønsehauk hunn lander perfekt på en tørrstokk. Dæven så moro, og så flott hun er. Hun saumfarer omgivelsene med sitt gulorange blikk, jeg tørr ikke ta bilder ennå, siden hun er ny på plassen. Hun er tydelig sulten for hun drøyer ikke lenge før hun går ned på kjøttet. Etterhvert begynner jeg å ta bilder, ikke noe problem, hun er ikke skeptisk til lyden av lukkeren og fortsetter å rive kjøttbiter  av det frosne kjøttet.

Hun sitter i nesten tre timer til mørket siger på. Det blir endel bilder i hvite omgivelser, dessverre rakk jeg ikke å kamuflere kjøttet så alle bildene blir med hauken sittende på åta som ikke er optimalt i mine øyne. Håper begge haukene blir en stund i området slik at jeg får litt variasjoin i motivene og kanskje kan få litt flukt, action og slosskamper på brikka, det gjennstår å se, men det blir ikke før neste helg.

Doghouset, et enkelt og effektivt skjul, men veeldig kaldt på vinterstid.




Hauken sliter med det dypfryste kjøttet men nebbet er sterkt, og bit for bit "gnages" løs. Den ser nok frem til noe mildere dager hvor jobben blir enklere.

 The end!

torsdag 2. februar 2012

Kongeørnshow Gaupebu - del 2


Akkurat en uke siden jeg kom hjem fra Dalen med minnekortene fulle. Tar tid å gå igjennom å plukke ut bilder man er fornøyd med og ikke minst etterbehandle noen av dem. Jeg er i det minste et lite stykke på vei;)

Torsdagen i Gaupebu var også meget bra. Det snødde enda litt tettere store deler av dagen. Ørneaktiviteten var stor, men alt i alt en del mindre enn onsdagen ,som tidligere nevnt, var fantastisk. Bortsett fra at jeg kunne ønsket litt mer variasjon i lys og værforhold må jeg si jeg hadde full klaff.

Under et nytt utvalg med bilder fra disse to dagene, Først diverse portretter/miljøbilder.








Irriterende med disse plageåndene, vekk med dem!



Flukt/landingsbilder.






Litt slossing er obligatorisk for de "kongelige"




En "vanlig" dag ved Gaupebu.


Førsøkt et par med litt kreativ/utradisjonell vri, selv om det ikke er min sterke side.




 
Torsdag ettrmiddag og mørket siger på. Jeg ligger på brisken og venter på å bli hentet ut. 1730 står Jostein i døra. To begivenhetrike dager er over, nå gjenstår scooterturen tilbake til gården, og tre timer i bil hjem. Takk til Jostein og Maj-Lena for stor gjestfrihet, god mat og drikke, og ikke minst, de flotte naturopplevelsene som blir servert i Dalen!

Tid for hjemtur, Jostein klar til å bringe nok en fornøyd fotograf ut fra Gaupebu.