torsdag 22. desember 2011

Førjulstid på haukeåta.


Hønsehauken og jeg takker og bukker til alle som har vært innom bloggen

Julen nærmer seg med stormskritt, folk har innvadert landets kjøpesentre i mange uker alt. Lommebøker vrenges og kredittkort går varme. Jakten på julepresanger, ribbe, pinnekjøtt etc. og ikke minst smør tar på den norske mann og kvinne. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har stått for så mye av juleforberedelsene her hjemme. Noen julepresanger, samt juletre er mitt spede bidrag sålangt, godt jeg har en samboer som tar seg av mesteparten...Hun bør absolutt få noe fint til jul.

Mens mange andre peser rundt i butikker syns jeg det er deilig å ta turen opp lia og sette meg godt til rette i doghouset. Hønsehauken har blitt fast gjest og stadig dukker det opp nye gjester. Kjøtt, frø og nøtter bæres jevnlig opp og belønningen er å sitte å beskue og fotografere det som kommer innom.

Vil ønske alle som har vært innom bloggen en riktig god jul og samtidig takke alle som har tatt seg tid til å legge igjen en hilsen. Stress ned, kos dere og nyt julen og naturen...


Spurvehauken var innom. I forhold til hønsehaukhunnen blir denne hannen en dverg.
 Sist onsdag uteble for første gang hønsehauken, derimot dukket "lillebror" opp, en ung spurvehauk hann. Regner med at hønsehaukdama snart er på plass igjen.


Ingen jul uten dompapen, her med noen dansetrinn.

Et artig bekjentskap er nøttekråka, 2 stk. ser ut til å ha blitt faste gjester og hamstrer nøtter i konkurranse med nøtteskrikene. De sper også på med kjøtt når dette ikke er for hardt.


Hasselnøtter er nøttekråkas favoritt, den knekker dem lett som bare det.





Nøtteskrika har respekt for nøttekråka, her reiser den issefjærene for å virke større og tøffere.




Ekornet er nestkommanderende på foringsplassen etter hønsehauken. Nøtteskriker, nøttekråker og flaggspett blir satt på plass hvis de kommer for nærme. Glad i nøtter er det også.


Ei rødstrupe har dukket opp i det siste. Blir ikke vinteren kaldere enn nå har den gode sjanser til å klare seg. Slike arter er nok avhengig av å ha tilgang til foringsplasser i vinterhalvåret.



søndag 11. desember 2011

Smak av vinter på haukeåta.

Frossent kjøtt kan være problematisk.

Årets vinter har ikke bydd på mye snø foreløpig. I midten av forrige uke datt det imidlertid ned noen skikkelig svære filler som omgjorde trær og landksap til skikkelig julekort. Noen fridag fra jobb lot seg ikke gjøre og det var med vantro jeg så at yr meldte 5 plussgrader, liten kuling og masse regn torsdag kveld. Der røyk den muligheten til å fotografere hauken i vinterlige omgivelser. Yr fikk dessverre rett (for engangs skyld).

Til tross for dette satt jeg klar i doghouset kl 0715 lørdag morgen. Var faktisk noe snø igjen i området, men bare flekker også. Med det første lille lyset kommer meiser, skriker og ekorn. Etterhvert også et par kråker og noen skjærer. Men hauken lar vente på seg, ja ja tenker jeg, kan jo kanskje ikke forvente at hun er her hver eneste dag, kan jo faktisk hende hun har lagt ned et bytte selv og ikke er sulten.

Men min haukedame svikter ikke denne dagen heller. Rett før 1030 høres først kråkeskrik, så sier nøtteskrikene og meisene ifra hvem som kommer. Hun glir inn og setter seg i ei stor furu. Etter få minutter slipper hun seg rett ned på stokken som ligger rett ved siden av kjøttet. Hun nøler ikke lenge før hun gyver løs på kjøttet, om å gjøre å få i seg mest mulig på kortest mulig tid. Etter snaue 40 minutter virker det som om hun hører eller ser noe. Sitter å glaner opp i luftrommet og virker litt utilpass. Kanskje har hun hørt eller sett noe som virker truende, for nå plasserer hun begge klørne på et stort kjøttstykke, deretter rykker hun til og letter med en anseelig mengde kjøtt i klørne. Hun forsvinner raskt ut av syne, setter seg nok på en egnet plass og nyter "nista" si. Blir sittende et par timer til før min kjære samboer henter meg ut. Under noen bilder fra lørdagens økt:



Liten sikkerhetssjekk før hun går løs på kjøttet.

Kjøttet faller i smak.
"Nistepakka" klargjøres. Fikk dessverre ikke bilde av selve "takeoffen".

mandag 5. desember 2011

Det svinger på åta om dagen!

"Berit" ankommer gjerne i grålysninga mellom 08-08.30.
To nye økter er unnagjort i doghouset. En fridag på fredag, og igår, søndag. Ble tilsammen 16 timer, noe som gir kalde bein og fingre uansett hva man har på seg. Heldigvis er det mer moderate temperaturer denne vinteren enn vi har hatt de siste åra.

Den unge haukefrøkna, "Berit", ser ut til å ha blitt en trofast og punktelig gjest. Som regel høres kråkeskrik litt over 8 om morgenen, så noen hissige skrik fra nøtteskrikene og plutselig bare sitter hun der. Speidene, gjerne flere minutter før hun går løs på kjøttet.

Fredagen var hun i området nesten hele dagen. Virker som hun "passer" på plassen selv om hun ikke spiser. Sitter i trærne og har enkelte skinnangrep etter skrikene. Kl 1300 gikk hun ned på kjøttet og spiste i to timer. Ble endel bilder i dårlig lys på diverse sitteplasser. Når hun sitter og eter på åtet er det ikke så veldig spennende og det blir også kjedelige bilder etter min smak.

Søndag var det duket for nok ei økt, må svi mens jernet er varmt er det noe som heter. Tok med ei skjære som jeg surret på en av stokkene, tenkte jeg skulle få noen ribbebilder. Hun kom til avtalt tid men foretrakk nytint rådyrkjøtt. Hun spiste i over to timer, og så direkte stappmett ut da hun fløy opp i et tre i utkanten.

Skriker og meiser bryr seg ikke stort om hauken når de først har oppdaget og varslet den. De skjønner fort at den ikke er i jaktmodus og mens den sitter på kjøttet er skrikene innpå 1-2 meter fra hauken og forsynner seg. Til og med ekornet er fremme og spiser,  men holder klokelig litt større avstand.

Mens unghauken sitter og fordøyer maten, og jeg sitter og lurer på om jeg skal tilkalle min bedre halvdel for å hente meg ut av teltet, kommer noe susende som et prosjektil inn mot den fastsurrede skjæra. Jeg skvetter til, enda en hauk!, denne gangen en flott voksen hann. Han somler ikke, slår kloa i skjæra og tenker å dra den med seg. Skjæra sitter imidlertid god fast. Jeg ser med engang at denne voksne fuglen er langt mer mistenksom og på vakt en den naive unghauken. Hver gang det smeller i lukkeren letter han, men han har samtidig lyst på skjæra og prøver gjentatte ganger å få den med seg. Jeg roer fotograferingen da jeg ser at han ikke er trygg på lyden. Han setter seg litt på en tørrgadd før han flyr avgårde og setter seg i ei stor flott tørrfuru 150 meter unna. I håp om at han skal vende tilbake blir jeg sittende resten av dagen. Intet mer skjer denne dagen, men jeg er storfornøyd.


Den voksne hannen hadde lyst på skjæra, men litt frusrert måtte han innse at han ikke fikk den med seg.

Når jeg startet dette prosjektet hadde jeg som tidligere nevnt ikke så store forventninger men nå har det jo virkelig tatt av. Det er moro når en lykkes med egne prosjekt og det gir motivasjon til å satse videre utover vinteren. Utfordringen blir å skaffe nok kjøtt nå som jaktsesongen nærmer seg slutten og tilgang på slakteriavfallet avtar. Har heldigvis et rådyr og endel kjøttblokker i fryseren ennå, så haukene skal ikke sulte på denne sida av jul...


Hannen er betraktelig mindre enn hunnen og også en raskere og bedre jeger. Ser ut som han foretrekker fuglekjøtt fremfor rådyr/elg.

onsdag 30. november 2011

Berit besøker åteplassen!


November synger på siste værset men mildværet holder fortsatt stand. Sist søndag sveipet Berit over det ganske land og viste muskler. Hard vind fra nord med kraftige kast gjorde sitt til at røttene på ei stor gran måtte gi tapt å la seg pent over takmønet på uthuset til naboen. Jeg var derfor litt skeptisk når jeg i mørket gikk opp til åteplassen. Et doghouse er ikke akkurat bygd for storm.

Når jeg nærmer meg åteplassen treffer jeg på teltet mye tidligere enn jeg pleier. Det ligger slengt inn mot noen granstammer. Det var vel ikke annet å vente... Heldigvis er det like helt og jeg får det opp i sine rette omgivelser igjen.

I natt meldes det igjen om storm og kraftig vind, så en tur opp for å stormsikre teltet bestemmes. Jeg går opp i skumringen, idet jeg nærmer meg åta hører jeg en større fugl som letter, skal vedde mye på at det er hauken. Ser fler skittstriper i området, hun har vært her ja. Jeg forer litt, nøtter og solsikkefrø, det er fortsatt rikelig med kjøtt. Rigger til noen nye sitteplasser og bardunerer teltet kraaftig.  Heldigvis skal vinden komme fra sørvest og jeg regner med at teltet står mer i le med denne retningen. For jæ.... at jeg ikke har mulighet til å sitte her mer men på arbeid må man jo. Bestemmer meg for å prøve å ta en fridag på fredag, har meldt kuldegrader og finvær. Kommer nok en oppdatering hvis det blir klaff til helga, spennende og morsomt er det ihvertfall...

Jo, helt på tampen, haukedama har fått navn, og hva det ble, Berit selvfølgelig ;) Under et knippe bilder av "Berit":


Walking around

Hygienen ivaretas, her nebbrens.
Forførende blikk...

lørdag 26. november 2011

Alle gode ting er tre - eget hønsehaukprosjekt.

Denne høsten har jeg etablert en ny foringsplass oppe i skogen. Plassen ligger 10-15 minutters gange fra huset. En forholdsvis bratt li må forseres før det flater ut. Grunnen til at jeg bestemte meg for å lage en ny plass var først og fremst tanken på å fotografere hønsehauk. Området hvor jeg bor huser  ikke hekkende hønsehauk så vidt jeg vet. Jeg ser den av og til i vinterhalvåret og finner også  ribbeplasser etter den. Jeg var  derfor litt skeptisk og usikker på om jeg ville få besøk av denne vakre skapningen. Alternativet var å finne en plass lenger unna, men dette ville være mer tidkrevende, så jeg ga det et forsøk.

Pga. nevnte usikkerhet har jeg gjort det enkelt. Et doghouse kledd med kamonett og ispedd litt naturlig kamuflasje. Har satt opp tørrstokker og gamle mosekledde stubber som kuliser til hauk og andre som måtte komme innnom.

Kjøtt har jeg fått fra slakterier i form av slakteavfall, en brukt fryser måtte anskaffes for å få plass til alt sammen.

Dagen idag var tredje økta i skjulet. Meiser, nøtteskrike, flaggspett og skjære var beholdningen fra de to foregående besøkene. Legger ivei litt over 0700. Kl 07.15 er jeg ferdig innstallert i kamoen. En gammel sur elgribbe ligger ved den ene stubben, en blokk frossent kjøtt ble lagt ut ved en annen sitteplass igår kveld.

Det begynner så vidt å lysne og 08.15 er nøtteskrikene på plass, jeg hører faktisk haukeskrik litt seinere men er ganske sikker på at det er spurvehauken. Sier ikke nei takk til besøk av denne heller selv om den ikke går på utlagt kjøtt. 08.45 blir det spetakkel, skriker og skjærer er tydelig opphisset og lager mye lyd i nærheten. Kan være rev eller mår, men jeg håper selvsagt på hauk. Tiden går og skriker og skjærer roer seg. Jeg hører noen kråker i det fjerne. Da får jeg et glimt av en rovfugl som lander i et tørt tre ute på en hogst ca 150 meter unna. Den er delvis skjult men den så større ut en spurvehauken. Kort etter letter den og kommer rett i mot. Det er hønsehauken!, den glir rett over hue mitt og jeg regner med at den har landet rett i nærheten.

Pulsen stiger, jeg hører nå hauken nå, den forfølger tydeligvis et ekorn inne i den tette granskogen rett bak meg. Jeg hører haukens vinger når den er borte i kvist og kvast mens ekornet "smatter febrilsk" og gjør det den kan for å berge livet.

Den berget tydeligvis livet denne gangen, for nå sitter hauken rett foran meg. Dæven så svær den er, og så vakker. Jeg er skjelven, det er ikke mer enn 6-7 meter mellom meg og en flott ung haukedame. Jeg gir den litt tid til å roe seg, så smeller det i lukkeren, hauken stopper opp og lytter, virker ikke som den bryr seg stort. Den gyver løs på de halvråten restene etter elgen, det er bare å klemme løs bak kameraet. Har på 200 mm + 1,4 converter. Hauken fyller hele søkeren. Nå veksler den litt på sitteplasser før den flyr opp på det frosne kjøttet. For en samarbeidsvillig og grei hauk. Den ser ut til å ville prøve alle sitteplassene jeg har laget til den, fint med litt variasjon syns både jeg og hauken.

Hauken blir hos meg i 20 minutter. Jeg får endel greie bilder men ser at jeg må gjøre en jobb med bakgrunnen her og der. Den blir litt rotete og urolig på endel av bildene. Får ta med meg saga og frisere litt en kveld. Kl 1200 gir jeg meg. Ideelt sett skal man ikke gå ut av kamoen i dagslys da hauken kan bli skeptisk hvis den holder øye med deg, men jeg er ganske sikker på at den ikke er i umiddelbar nærhet da skriker og meiser er tilbake i matfatet.

Er utrolig fornøyd med haukebesøket, nå florerer det jo av gode rovfuglbilder om dagen  men jeg syns det er noe eget når man har stått for alt arbeid og tilrettelegging selv. Nå har jeg på en måte min "egen hauk" og plass som for meg er unik.

Et lite utvalg av dagens bilder ses under:








onsdag 19. oktober 2011

Høst i skogen

Årets høstferie ble tilbrakt på "familiehytta" i Rauland. Området ligger 600 m.o.h. og består av fin gammel "fjellskog". Gran og furu dominerer med innslag av krokete fjellbjørker. Sjeldent har det vært så mye bra vær som vi hadde denne ferien. Dagene gikk med til fjellturer og litt fiske, og jeg fikk som vanlig lagt inn litt fuglefoto;), særlig på morgenen når resten av gjengen lå godt innpakket under dynene.

Foringen rett utenfor hytteveggen gir god underholdning. Ekorn, nøtteskriker og meiser vet å sette pris på utlagt solsikkefrø, brød og nøtter. De eter og hamstrer det de klarer foran vinteren som stadig kommer nærmere. En spurvehauk var også innom, men langt ifra så fotogen og utholden som de som befinner seg rett over åsen, nærmere sagt Dalen...

Ble noen meise og ekornbilder selv om jeg har alt for mange fra før.

På en hogst ikke langt unna traff jeg på fire lavskriker. Det er en art jeg jevnlig ser her oppe men etter at jeg begynte med digital fotografering har jeg ikke lykkes med denne arten. Har riktignok sett dem, men de har ikke vært interessert i å posere for meg. Lavskrika går jo for å være ekstrem nyskjerrig og tillitsfull, har du med mat kan du få dem helt ned på hånden.

 Disse var rimelig stasjonære og holdt seg på og rundt hogsten hvor de drev næringsøk. Jeg hadde som alltid med meg mat i tilfelle de dukker opp. De fire lavskriken ga meg litt oppmerksomhet med engang, så fortsatte de med sitt. Jeg stod og lokket og bydde frem de lekreste brødbitene, men neida, de ga f... i tullingen med fotoutstyret. Jeg fikk da noen bilder men hardt lys og lyse stubber etter hogsten var ikke det jeg så for  meg. Traff på lavskrikegjengen ytterligere to dager. Mye den samme oppførselen. Etter en stund var det ei skrike som henta seg en brødblings og ferdig med det. Så var det en som landet 1 meter unna og kikket dumt på meg før den dro sin kos. Ble noen bilder men jeg var ikke fornøyd med lys og omgivelser.

Siste dagen gjorde jeg et siste desperat forsøk. Tåka var så tett at jeg engang ikke så elgen som sprang i myra rett foran meg, hørte bare de tunge skrita (ja kanskje var det bjørn, ikke vet jeg, sjekka ikke spora). Etter en stund kommer skrikene. Virker helt uinteresserte og henger stort sett høyt oppe i granene. Jeg rusler rundt og lokker og byr frem mitt fristende brød, ja kneipbrød altså... Til slutt er den ei skrike som viser interesse. Jeg får den ned og den henter seg et par brødbiter. Blir noen greie bilder, slipper ihverfall det harde sollyset, bildene blir litt blasse grunnet tåken, men det beskriver jo bare stemningen denne morgenen.

Under følger et lite utvalg av bildene tatt i området rundt hytta høstferien 2011...

Toppmeis i morralys.


Svartmeis, vår minste meis.


Ekornet er på vakt, nærmer seg forsiktig...


Reiser seg på to for å få oversikt...

Resten av bildene er av lavskrika i forskjellig positur, lys og omgivelser.












lørdag 8. oktober 2011

Høstgjest med høstfarger.



Bjørkefinken er en fast og trivelig oktobergjest på foringsplassen. Etter min mening er den også en av våre vakreste finkefugler med flotte farger og detaljer. Her i SørNorge finner vi bjørkefinken stort sett i høyreliggende skog, og aller helst områder med mye fjellbjørk (derav navnet).

I disse dager trekker store mengder sørover til overvintringsområdet i sør og mellomeuropa sammen med bl.a. bokfink som den ofte ses sammen med. Får vi en mild vinter kan også store flokker overvintre her til lands, men de fleste drar som nevnt lengre sørover.

Brukte litt av dagen i dag på foringsplassen for å forevige denne vakre finken, var vel 5-8 forskjellige individer. Bildene ble vel ganske ordinære, men har prøvd å få litt varierende bakgrunn, lys og miljø.







Det siste kveldslyset. Blir heftige farger, kanskje i drøyeste laget men er vel ganske nærme virkeligheten.


Fugleverdenes svar på Albin. Denne hunnfuglen er delvis albino og har et ganske stort hvitt felt i bryst/hoderegionen.

søndag 25. september 2011

"Spurvehaukbonanza" i Dalen med bonus - del 2


Som nevnt i forrige innlegg var det nå duket for flukt og actionbilder. Det er ingen lett sport, spurvehauken er så utrolig rask at både øyne,  kamera og  AF har problemer med å henge med. Med ISO på 2000/2500 får jeg de lukkertidene jeg vil ha. Strategien blir å prefokusere på hauken når den sitter rolig. Når spurvehauken så kaster seg ut i nytt angrep er det bare å klemme til på høyhastighets serieopptak (10 bilder i sek.) og håpe at fokus sitter på noen. Spurvehaukene holder det gående, det er helt texas foran kamuflasjen. Nøtteskrikene skvetter hit og ditt med hauken i hælene. Innimellom dunker en og annen skrike inn i teltduken så det smeller, jeg sitter og humrer og koser meg, dette er virkelig morsomt å være med på. Under noen av fluktbildene tatt denne dagen:









Timene går, jeg sitter og veksler med to kamerahus. Et til portretter, et til flukt. Haukene har holdt det gående med god intensitet i snart tre timer nå. Kl. nærmer seg 1400 da jeg skimter noe i øyekroken på høyre side. Det er noe digert som slipper seg ned fra lufta. Jeg tror nesten jeg har hallusinasjoner når ei flott kongeørn plutselig sitter på ei rotvelt ikke langt unna. Jeg lar spurvehaukene være for ei stund, jeg sier ikke nei takk til noen bonusbilder av kongørna. Jostein har tydeligvis lagt ut noe slakteavfall ute på myra som kongeørna har oppdaget. Den går målrettet bort og begynner å ete. Dessverre er ikke omgivelsene helt på min side. Litt for mange røtter og trær står mellom meg og ørna så her må nok Jostein rydde litt, eventuellt plassere åta annerledes. Etter hvert drar ørna med seg et stort kjøttstykke og stikker ned i lia for å ete seg ferdig. Da er det bare å vri over i spurvehaukmodus igjen, snakk om heftige greier! Hadde det kommet en bjørn inn på myra nå, ja så hadde det vært helt naturlig i mine øyne, tror jeg er i ferd med  å bli en smule blassert nå ;)




Ørna drar sin vei og kl 1620 tar jeg mitt siste spurvehaukbilde denne dagen. Meiser og flaggspett vender tilbake etter å holdt seg klokelig unna hele dagen mens spurvehauken har herjet med skriker, skjærer og ekorn. Sitter og tar noen flaggspett og nøtteskrikebilder før jeg bestemmer meg for å bryte opp. Ser ut som spurvehaukene har tatt kvelden. Da kommer jaggu ørna igjen! Den sitter i toppen av ei stor furu. Her får jeg muligheten til innflygningsbilder. Jeg gjør meg klar og ørna sitter ikke lenge før den kaster seg på vingene og setter kursen mot rotveltet. Følger ørna i søker og drar av i serie helt til den lander. Noen få sitter, på de fleste er ørna skjult bak trær og tørrstokker, men jeg kan vel ikke klage,  ørna var tross alt en herlig bonus på en allerede fantastisk dag.




Da er det bare å sitte å vente til ørna har gjort seg ferdig. Den kaster seg majestetisk ut og vinner fort høyde før den forsvinner ut av synet. Det er en stiv og støl kar som pakker sekken. Nesten 12 timer i kamuflasje tar på, men dagen har vært i overkant vellykket og jeg er superfornøyd. Dalen er som tidligere nevnt en fantastisk plass for de som er glad i natur og foto, så jeg vet med meg selv at dette ikke blir siste turen opp hit. Takk til Jostein for at jeg fikk oppleve dette, du har bygd opp en fantastisk fin virksomhet med stadig nye muligheter for spennende opplevelser.

fredag 23. september 2011

"Spurvehaukbonanza" i Dalen med bonus - del 1

Ring meg, har noe spennende på gang stod det i mailen fra Jostein Hellevik. Jeg var ikke vanskelig å be, foran skjulene i Dalen kan det meste dukke opp og jeg var spent på hva dette kunne være. Jostein fortalte entusiastisk om at han holder på å opparbeide en foringsplass for småfugl, ekorn, spetter etc. Ved besøk på plassen hadde han opplevd et vanvittig spurvehauk "race". Flere hauker hadde i perioder bombardert nøtteskrikene med angrep over flere timer. Ved pauser i angrepene satt haukene på flotte fotstykker lagelig til for fotografering.

Når man har jobb, famile og andre forpliktelser er det ikke bestandig lett å komme seg avgårde, men tankene på spurvehaukene slapp ikke taket i hodet. I dagene fremover holdt jeg kontakt med Jostein. Han kunne rapportere om stor aktivitet fra spurvehaukene og flere fotografer hadde allerede vært inne på plassen og fått fylt brikka med nærportretter og actionbilder av denne lille vakre rovfuglen.

Jeg bare måtte komme meg til Dalen, jeg har aldri hørt om lignende oppførsel fra spurvehauk der den eksponerer seg så til de grader over mange dager. Som regel er den kjapt innom foringsplassen, haster som regel videre før fotografen får summet seg. En sjelden gang sitter den lite grann og er du heldig får du kanskje noen ok bilder hvis ikke for mye kvist og kvast er i veien.

Jeg ringte Jostein på Tirsdag, jeg ville gjerne sitte i skjulet på  onsdag, kjempekjekt Jarl Kjetil kvitterte han entusiastisk, då har me ledigt, de andre dagene til og med helga er allerede booket!

Kl 0330, natt til onsdag var jeg og avensisen klar til avreise. Trøtt men spent gikk turen oppover. Bortsett fra en nesten kollisjon med en familigruppe med elg gikk turen prikkfritt og 05.45 kjørte jeg inn på tunet på Døli gård. Jostein fylte opp termosen min med kaffe og vi gikk opp til foringsplassen i mørket.

Vel innstalert i et romselig doghouse var det bare å vente på hva dagen skulle bringe, og hvilken dag det skulle bli....


Utsikt fra doghouset. Mange fine sitteplasser. Kanskje litt i overkant mange da noen kommer i veien på fluktbilder mens andre forstyrrer noe på bakgrunnen. Jostein er heldigvis interessert i innspill og villig til å forandre etter fotografenes ønsker


Først ute er som vanlig nøtteskrika.



Det startet med nøtteskriker kl 06.30 og siden litt meiser. Rett før åtte skjer det noe, meisene varsler og nøtteskrikene skriker opphisset. Typisk adferd når rovfugl er i nærheten. Da kommer første lynangrep. Nøtteskrikene skvetter i været, skriker og inn på arenaen suser første spurvehauk. Det skjer så sinnsykt fort. En ellevill forfølgelse mellom og rundt trær og røtter, og med raske retningsforandringer fra både skrike og hauk. Det kommer stadig angrep, men haukene er ikke villig til å sette seg på stubbene og fotstykkene foran kamoen. På det meste ser jeg tre hauker, et voksent par og en ungfugl. Så dabber det av og jeg sitter foreløpig igjen men noen få bilder på håpløs lang avstand. Var dette alt? De voksne fuglene virket i tillegg skvetne, de skvatt til ved minste kamerabevegelse og den vakre fargede hannen kunne jeg bare glemme å fange i søkeren på nært hold før den forsvant vekk.


Spurvehaukhannen er utrolig vakker, men var ikke villig til å la seg fotografere på nært hold.

Det blir en stille periode men kl 1100 løsner det virkelig. Nå er det spruvehaukbonanza for alle penga(finner ikke noe annet dekkende ord) Angrep på angrep, mest fra ungfuglen. Imellom alle angrepene sitter den og hviler på et rikt utvalg med fotstykker, det nærmeste ca. tre meter unna. "Marken" får kjørt seg og jeg fyller opp med portretter og miljøbilder i herlig vekslende lysforhold. Jeg har nesten alt mulig av lys og litt regn inimellom. Jeg storkoser meg. Under følger et knippe portretter tatt denne dagen.










En slik dag er vanskelig å oppsummere i korte trekk, når jeg har fylt opp med portretter vil jeg prøve litt action og fluktbilder. Jeg skifter ut 100-400 mm med 200 mm f.2.8. Knepper isoen opp til jeg får lukkertider på 1/2000-2500 sek. Det er fortsatt mange timer igjen av økta og resten av dagen skal jeg prøve å oppsummere i neste blogginnlegg som kommer iløpet av helga...