Vårnetter ved storlomens vann...

Alle som har ligget ute en vår eller sommernatt i nærheten av et større vann, enten i skogen eller på fjellet, kan vel nesten ikke ungått å ha hørt storlomens vakre, nesten klagende skrik, runge gjennom natten.

Skriket har alltid gitt meg en flott villmarksstemning, pelsen reiser seg gjerne for en som er litt svak for slike ting.

Storlomen er knyttet til store og fiskerike vann som har forholdsvis stabil vannstand da den er avhengig av å legge reieret helt i vannkanten, gjerne på flytetorv slik at hunnen kan skli rett av reieret og ut i vannet ved fare eller næringssøk. Lomen er nemlig en kløne på land, beina sitter helt bak på kroppen og fuglen er derfor fremtung og lite egnet til å bevege seg utenfor det våte element.

Forkjærlighet for store vann, kombinert med skyhet overfor mennesker, gjør fotografering av storlomen utfordrende og tidkrevende. Det er rett og slett ikke så lett å få den på fotohold sånn helt uten videre.

Lysten til å fotografere og oppleve denne mystiske og vakre fuglen  gjorde at jeg og en fotokompis  ofret nattesøvnen de to siste søndagene. Turen har gått innover til et storlomvann, kamotelt har blitt satt opp i vannkanten på myra i løpet av natta. Så har det vært venting og håp om at lomparet skal ta turen forbi.

Den første økta ble det noen bilder tidlig på morrakvisten mens det lå tåke og frostrøyk over vannspeilet. Uheldigvis for oss viste det seg at noen fiskere lå i telt rett på utsiden av oss, dette gjorde nok sitt til at lomene holdt seg unna resten av denne økta.

Den siste økta holdt lomene oss på pinebenken lenge. Vi så dem flere ganger der de svømte rundt på god avstand, hunnen var stadig oppe på land for å prøveligge aktuelle reirplasser mens hannen lå og pludret oppmuntrende i vannet. Etterhvert forsvant de rundt en odde og vekk fra oss. Ja ja, noen ganger klaffer det bare ikke, slik er dette gamet. Vi gir oss imidlertid ikke med engang. Det er et yrende liv rundt oss i skogen. Musvåken skriker et lite stykke unna. En svartspett driver næringssøk rett på utsiden mens orrhanene sitter i toppene og spiller. En flokk heipiplerker leiter etter mat i myra rett på utsiden av teltet.

Idet jeg kaster et blikk mot venstre ligger plutselig lomene der igjen. En stund ligger de og duver før de setter seg i bevegelse. Denne gangen i "riktig" retning. De glir forbi oss på fint fotohold og inn mot ei bukt på innsiden. Ny reirplass innspiseres før de legger seg til midt ute på bukta. Her steller de fjørdrakt og slapper av i sola langt utenfor fotohold.

Etterhvert legger det seg et lite skylag som demper det sterke sollyset, ideelt fotolys og plutselig er lomene på vei mot oss igjen. Nye bilder tikker inn på brikka og dagen er allerede fullkommen. Som bonus får vi ytterligere et par passeringer forbi vår utvalgte plass før de forsvinner ut av syne bak odden.

To fornøyde fotografer kryper ut av kamuflasjen og pakker raskt sammen telt og utstyr. Med  underskudd på søvn men rik på opplevelser går turen ned til bilen lekende lett.

Under ses et lite utvalg bilder fra disse to vårmorgene sammen med storlomene.