Påskefeiring i storfuglens rike.

Kombinasjonen tidlig vår og sein påske har ført til at jeg for en god stund siden la planer om å tilbringe noe av påsken på en storfuglleik jeg vet om. En snau time i bil og 40-45 minutters gange i tøft og bratt terreng gjør at det tar både tid og krefter og ta seg opp ditt.

Utfordringen med tiurleiken er som sikkert mange vet å plassere kamoteltet riktig i forhold til hvor tiuren(e) vil spille påfølgende dag. Min erfaring er at det er det reineste lottospill. Selv om viltkamera og leiting etter spor og spillmøkk gir en viss indikasjon på hvor tiuren har spilt en dag,  spiller den ofte en helt annen plass dagen etter. Jeg tror dette er et resultat av at det er forholdsvis få spilltiurer på endel leiker som følge av en generell nedgang i bestanden, og at hver enkelt fugl holder et større revir av selve leikområdet.

Langfredag ettermiddag står jeg atter og klør meg i hodet i storfuglens rike. Ingenting på viltkamera som ble plassert der hvor en av tiurene avsluttet spilløkta for to dager siden. Jeg bestemmer meg for å flytte teltet for fjerde gang denne våren. Valget blir en liten åpning helt vest på leikområdet. Her er det mye spillmøkk men bare maks 10 meter med åpen sikt fremor meg.

Teltet blir plassert under noen graner slik at det skjules godt og glir naturlig inn i omgivelsene, kamera plasseres helt på bakkenivå og så er det bare å kveile seg i posen. Dagens sengepost er av de bedre jeg har hatt, ikke for mange kuler og steiner i ryggen og svakt hellende, snakk om luksus.

Ideet jeg nesten sovner braker det voldsomt rett ved. Gløtter ut glugga og ser en tiur som har landet i ei beitefuru rett ved. Den flytter seg høyere opp. Etterhvert hører jeg minst to andre som slår inn et stykke unna. De kjører et kveldspill i trærne, av og til forflytter de seg rundt i tretoppene, kanskje for å sette seg i respekt for konkurrentene og vise at i morgen, ja da blir det kjør.

Jeg våkner 0430 av tiurspill fra trærne. Knepp, klunk og sliping rett ved. Etterhvert hører jeg de to nabotiurene går ned fra trærne og starter spillet på bakken, hører lyden av de karakteristiske tiurhoppene. Undrer meg samtidig over at tiuren hos meg fortsatt sitter i furua, ikke spiller han så ivrig som de andre heller. Kanskje dette rett og slett er en ungtiur som ikke våger å utfordre de store gutta og at jeg igjen har plassert meg feil.

Så høres plutselig flere vingeslag og innslag i furuene rundt meg, "Ga-ga-ga" høres fra røyene. Dette innspirerer tydeligvis, tiuren står nå midt på åpningen foran meg og det drøsser røy ned fra trærne. De sitter kanskje ikke mer enn tre meter fra meg, jeg vet at teltet er godt kamuflert men er skeptisk til om de vil reagere på bevegelse fra objektivet. Uansett er det for mørkt ennå, sitter bare å nyter synet, det må nå være opp mot 15 røy på bakken og i trærne. De flokker seg rundt tiuren som i høyeste grad ser ut som han er valgt til årets "avlshingst" på leiken. De kjemper om å være nærmest og legger seg hele tiden flate for å innby til parring, men tiuren er ikke klar idag, han vil nok vente en dag eller to til han er sikker på at flest mulig røy er samlet hos han. Snakk om stort ansvar når en kar skal sørge for å befrukte kanskje 20 eller fler røy iløpet av noen få dager.

Tiuren og haremet hans blir på den lille åpninga i snaue to timer, spankulerer rundt og spiller ivrig, når en ny røy lander på bakken er han straks borte og ønsker henne velkommen og passer på at hun blir i hans revir. Så tar han hele hurven med på tur. De forsvinner som et merkelig og morsomt opptog i skogen skrått bak meg. En stund skimter jeg dem 30 meter rett bak meg. Nå ser jeg sola streifer fuglene og lager flott lysspill på fuglene. Ja ja, man kan ikke få med seg alt. Tross alt fikk jeg 2 timer med spill på kloss hold og opp mot 500 eksponeringer.

Når klokka nærmer seg 11 hører jeg spillet dabber av og røyene flytter seg opp i trærne. Etterhvert høres ingen spillaktivitet fra tiurene heller og dagens økt er over.

Pakker etterhvert sammen telt og utstyr, vurderte en natt og morgen til sammen med storfuglene men kom frem til at det får holde for i år. Alltid vemodig å forlate leiken syns jeg men samtidiger jeg  glad og ydmyk overfor opplevelsen jeg har fått tatt del i, denne gang fra første rad...

Har sett igjennom og redigert noen bilder som kan sees under.