Naturens beinharde lov

Ute i naturen er det sjelden rom for svake eller syke individer enten man er jeger eller byttedyr. En forutsetning for å lykkes er at alle funksjoner og sanser er inntakte for fungere optimalt.

Den voksne hønsehaukhannen på bildet over landet på åta mi igår formiddag. Jeg så raskt at noe var galt. Legg merke til hvordan den sitter og hvordan klørne er knyttet. Den sitter med andre ord i knestående, eller på fuglespråket, på "tarsene" (fuglenes "leggbein") tilsynelatende ute av stand til å kontrollere bein eller klør.

En slik tilstand for denne finslepne jegeren er jo ensbetydende med den sikre død hvis dette er en skade/sykdom som han ikke vil bli bedre av.

En frisk hauk ligger ikke på åta som her, men sitter og bruker klørne til å holde med mens den river i kjøttet med nebbet.

Det blir vanskelig å ta til seg næring når klørne ikke fungerer. Kuldegrader gjør kjøttet beinhardt og vanskelig å få noe ut av ved hjelp av kunn nebbet.

Som om ikke det var nok, rundt åta er det flere hauker, bl.a. en stor og voksen hunn som tydeligvis har et sterkt eierskap til plassen og helst vil ha maten for seg selv.

Her har hun akkurat jaget den mindre og svakere hannen una åtet.

Hun breier seg ut og skriker advarende til hannen som sitter et sted inne i skogen.

Etter en liten stund gjør hannen et desparat forsøk. Som et prosjektil kommer han flygende  mot hunnen og prøver å jage henne. Hun skvetter unna men svarer umiddelbart og er overlegen i størrelse og styrke. Hannen blir fantejaget og lander av alle plasser midt oppe på taket av doghouset. Jeg ser siluetten av kroppen der han hviler ut etter angrepet noen få cm. over hodet mitt. Hunnen sitter og glor olmt før hun igjen setter etter han innimellom skogen. Hører det basker og smeller i vingeslag. Hun returnerer ikke til åta, sitter bare å passer på ca. 100 meter unna. Idet mørket er iferd med å senke seg forsvinner hun. Like etter kommer hannen glidende inn på åta, han er nok sulten og dette er hans sjanse i den ujevne kampen jeg har vært vitne til idag.

Det ble en litt rar og trist opplevelse denne dagen. den vanligvis så stolte og dyktige jegeren er redusert til en forkrøplet åtseleter. Voksne hanner går sjeldent ned på åte da de stort sett er så effektive jegere at de skaffer den maten de trenger selv gjennom jakt.

Skjebnen denne vakre lille hannhauken går i møte ser vel ikke spesiellt lys ut hvis han ikke får bein og klør til å fungere 100 % igjen. Hva som er årsaken har jeg ingen formening om så det blir jo rein spekulasjon. Det ser ut som flygeferdigheten er ok og at han er i grei kondisjon foreløpig men han mangler uansett kontroll over sitt viktigste våpen.

At fugler og dyr blir syke er jo helt normalt. Ofte vil disse individene dø i løpet av kort tid, slik er naturen innrettet. Da gjennstår det bare å se om vi får noe svar hvordan det går med denne flotte jegeren. Mest sannsynlig forsvinner han stille og rolig, kanskje han faller fra nattekvisten en kald vinternatt og blir mat for en sulten rev som lusker forbi. Det går jo også an å håpe at han ved hjelp av åteplassen klarer å få i seg nok mat til å klare seg en stund og at han får tilbake funksjonaliteten i beina.

En ting er udiskutabelt, ute i naturen råder en beinhard og brutal virkelighet som jeg fikk lov til å være vitne til i dag, sterkt, facinerende og litt trist...